onsdag 29. september 2010

På 1400 meter

Den siste uken har vært sterkt preget av en skoleutveksling med en videregående skole i Delft i Nederland. Vi har besøk av 13 nederlandske elever og 10 av våre egne er med på prosjektet. Vi har blant annet gått til Høgevarde, en turistforeningshytte på 1400 meter over havet. Der møtte vi vinteren, som kryper stadig lengre nedover fjellsidene. Mobildekningen forsvant på 1200 meter.

Det hele ble som en reise i tid. Vi vandret inn i et evig landskap av fjell, snø, og høye topper. Da vi kom opp fant elevene med en gang ut hvordan de kunne ha det hyggelig der oppe. Noen uforsket terrenget rundt, noen spilte kort, noen pratet, noen hugget ved og noen fyrte opp i ovnene. Alle hadde med mat og da en begynte å lage, fulgte de andre etter.

Noen var tidlig oppe neste morgen for å gå til den høyeste toppen, mens andre knapt var til å få opp av sengen. Noen hadde bedre klær og sko enn andre.

Det hele foregikk i en tidløs ro.

Det ser ikke ut til at fjellkompetansen er noe mindre enn den var.

Hva har dette med digitalisering å gjøre?

Forbindelsen er at vi bruker de redskaper vi har for hånden. Vi venner oss fort til nye steder og nye muligheter. Vi ser ulike muligheter og får ulikt utbytte. På mange måter orienterer vi oss i den digitale verden på samme måte som vi orienterer oss i et landskap.

Jeg skal ikke la metaforene ta overhånd.

En annen side med turen, er at den var basert på digital kommunikasjon. All informasjon om vær, føre, utstyr osv. var kommunisert digitalt. Dermed var det mulig å forberede en slik tur i Nederland.

Det handler vel om å bruke den teknologien vi har tilgjengelig på en mest fornuftig måte.

tirsdag 28. september 2010

Tempus fugit...

September har gått i en fei, og som følge av mine rektorgjøremål etter skolestart får jeg først nå litt ro til å blogge. Etter hvert blir nok blogginga en del av forutsetningene for mine rektorgjøremål og for  å distribuere ledelse på skolen. For å sortere ulike aspekter av emnet i modul 7 vil jeg de nærmeste ukene ha en indre struktur med utgangspunkt i Ola Erstads modell for forutsetninger for en digitalt kompetent skole (Erstad 2010, fig. 7.3. s. 175). Denne modellen ønsker jeg å langt framme i hodet for å sortere egne refleksjoner rundt nettopp ledelse av skolen mot digitalisering. Så får det enkelt blogginnlegget bli mer lekent og utprøvende.      
At tida flykter er ingen ny observasjon. Den flyr til og med. Men den kommer jo også hele tida som en eller annen kineser skal ha sagt. Derfor er re- ikke bare tilbakeskuende, men også framover-skuende. Respektere er å se fram og tilbake i tid og i forhold mellom mennesker, det samme gjelder relatere, repetere (søke opp igjen), revidere (se på igjen), revolusjonere (snu på) og videre hele familien av ord som inviterer oss til sykliske om igjen eller re-prosesser.
For å trekke litt mer i Erstads modell, relaterer jeg den også til egen situasjon. Modellen er i sin enkelhet nyttig for å tegne opp elementene i egen studie- og arbeidssituasjon for å strukturere erfaringer, inntrykk og tanker i  synergi mellom studium og arbeid. Jeg ønsker å se egen og skolens læringssituasjon under ett og kommentere teori jeg tilegner meg samtidig med refleksjoner (ombøyninger) rundt eget arbeid.  Salut Sverre, nå i Tours.

refleksjoner fra vannkanten...

Refleksjoner fra vannkanten
Bordeaux, en av de viktigste havnebyene i Frankrike, med et volum på virksomheten som i historiens lys ligner på London, Antwerpen og Hamburg. Nord og sør, vest og øst. Også i dag et mylder av mennesker fra alle kanter, med forskjellig bakgrunn og forskjellige livshistorier. Kanskje enda mer forskjellige på innsida enn utenpå.
Kontrasten til bylandskapet langs elvebredden er slående. Til tross for enorme vannmasser og til dels sterk strøm flyter elva la Garonne rolig mot en bakgrunn av en flere kilometerlang harmonisk rekke av bygninger i klassisk arkitektur. Ikke ett høyhus som bryter, ingen påtrengende skyline, selv om husene er både storslåtte og imponerende. Byen signaliserer kaos og orden eller orden og kaos.
I den digitaliserende virkelighet vi står i, mener jeg å se at mange ønsker å roe ned egen uro og forvirring ved å bygge beroligende elementer. Virkeligheten er digitaliserende, ikke digitalisert for godt, men varierende, flimrende, oscillerende. I skole, samfunnsliv, familie og medieflimmeret befinner mennesker seg på forskjellig sted og med forskjellige strategier for å mestre virkeligheten. Noen beroligende elementer er fornektelse, bagatellisering, undring, spenning og entusiasme.
“Popstarsgenerasjonen: Fulle av primadonnanykker og ambisjoner, men lite disiplin og lojalitet - Vil fremtidens arbeidsgivere likevel rulle ut den røde løperen for morgendagens arbeidstakere?”




Dette var temaet for Anne-Marie Dahl, fremtidsforsker ved Futuria i Århus under ungdomskonferan-sen “Respekt” i regi av Buskerud fylkeskommune 15.9.2010. For Dahl er framtida for dagens unge nettopp preget av det hyperkomplekse og befinner seg i et helt annet paradigme enn for ett tiår siden. Krav til å velge på alle livets områder, til å realisere seg selv, til å ha det morsomt med arbeidet, til å velge klesstil, politisk syn, livssyn, samlivslivsform og kjønn. Eget valg er viktigere enn stabilitet som mål for familie, jobb og bosted.
I denne virkeligheten vil trolig skolen komme til kort dersom den tilbyr produkter som ikke appellerer. Dahl presenterte likevel den samme generasjonen som unge med sterkt blikk for samhold og empati. Et sofapanel under konferansen imøtegikk interessant nok Dahls bilde av dagens unge, til og med under henvisning til at unge i Norge ikke kan sammenlignes med de danske.  
Samfunnsforskere i artiklene fra kompendiet til modul 7 (NTNU 2010) peker alle på det komplekse eller hyperkomplekse i våre omgivelser som sentralt. Det vil bl.a. gjelde Frønes, Halvorsen, Qvortrup samt Veen og Vrakking. Halvorsen stiller spørsmålene ”Men hvordan skal vi forholde oss til den [omverdenskompleksiteten, Qvortrup 1999] ? Skal skolen omfavne teknologien eller danne en motkultur?” og hevder videre  “... kan vi ikke se bort fra det forholdet at datateknologien er en grunnleggende forutsetning for og integrert del av fundamentale samfunnsendringer som ingen kan fri seg fra virkningene av.” (Halvorsen 2007).  
Her står vi og her kan vi mye annet. Men ikke bli stående. Vi må se oss om, og av og til ta et støtteskritt tilbake. Når Skolemiljøutvalget ved Eiker videregående skole nå enstemmig har vedtatt stenging av MSN og Facebook i undervisningsøktene for en prøveperiode på tre måneder, er det kanskje en nødvendig foreløpig tenkeboks man setter seg i. Vedtaket ble for øvrig gjort i et utvalg med flertallsrepresentasjon av elever. Veien til målet går ikke nødvendigvis rett fram. Det var også  kontroversielt da det ble tillatt å bruke ordbøker i fremmedspråk til eksamen  i videregående skole.

tirsdag 21. september 2010

On the face again

Noen erfaringer.
1. Facebook er ikke egnet til kakeoppsrifter likevel. Det blir for lange tekster for formatet. Jeg prøvde meg med Drammenskaker, men det ble bare surr.
2. Om du registrerer deg med jobbmailen på Facebook, blir det et fordømt surr. Det lureste er å ha en egen mailadresse du bare bruker til Face.
3. Hvem som spør hvem om å bli venn er et interssant studium i hierarki og nærhet. Jeg prøver fortsatt å føle meg frem i forhold til hvem jeg synes det er passende å spørre.

men det som nå interesserer meg mest:
4. Facebook er et uttrykk for en vennlighetskultur, det noen kaller Minnesota nice. Alle smiler og er hyggelige.

Denne kulturen har forøvrig sin skygge. Den beskrives i Wisconsin Death trip, en undersøkelse av Michael Lesy, der han gikk gjennom lokalaviser fra slutten av 1800-tallet. I avisene sto beskrivelser av menighetspicnic og familiebesøk. På samme side kunne man finne beskrivelser av opprørende mord, selvmord og uforstålig galskap. Det er den samme motsetning mellom overflatens harmoni og de underliggende demonene vi finner igjen i Rølvågs bøker fra Midtvesten og i brødrene Cohens Fargo.

Så langt har jeg bare sett den smilende overflaten. I reglene har de jo også søkt å sette en stopper for demonene. De er kanskje på andre sosiale nettsteder?

leksikale gleder

Da jeg var 14 år gammel fikk jeg Salomonsens konversationsleksikon, anden udgave. Det ble gitt ut i 26 bind i perioden 1915-1930. Jeg elsket det, siden det var en nesten uendelig kilde til eksakt kunnskap. Det var dessuten en av mine første frustrende opplevelser av kildens utilstrekkelighet. Jeg kom nemlig over to artikler som var gjensidig motstridende. Det var antakelig en uvesentlig detalj i norrøn mytologi, men opplevelsen var viktig. Leksikonet var ikke en autoritativ blokk av uangripelig kunnskap og visdom der alle artiklene støttet opp om hverandre. Jeg husker fortsatt den frustrerende opplevelsen av å prøve å sammenholde to artikler som ikke gikk opp i en høyere enhet. I ettertid ser jeg på det som et viktig trinn i min egen akademiske utvikling.
Dette minnet kom naturlig nok opp da jeg leste artiklen av Mona Solvoll om Wikipedia i kompendiet. Den kommenterer nettop at Wikipedia er et ustadig leksikon. Nettop ved at det kan være kabaler som ikke går opp, skjerper det leserens kritiske sans. Vi må forholde oss aktivt kritiske til stoffet. Dette er en utfordring i alle betydninger av ordet. Vi kan ike regne med at en artikkel er den endelige sannhet. Vi er langt fra den gudegitte sannhet uttrykt i svarene Magister dixit – Mesteren har sagt det, eller Roma locuta, causa finita. Roma har talt, saken er avsluttet. MAnge opplever nok dette som skremmende. Vi ser det i to forhold. Mange advarer sine elever og studenter mot å bruke Wikipedia for mye på grunn av denne manglende autoritet. Dessuten peker Solvoll på at mange akademikere ikke gidder å skrive for Wikipedia, da det ikke gir videre prestisje å ha noe pubilisert der. -Kanskje tvert om.
Noe hun ikke peker på, men som jeg tror er viktig, er Norge er et land som i bruker svært mye engelsk Wikipedia sammenligneet med den på eget språk. da er det naturlig at vi i den engelske utgaven blir mer passive konsumenter enn om vi hadde forholdt oss mer til den norske.
En annen side ved dette er at Wikipedia mangler en grunnleggende filosofi. Andre kjente leksika, som Encyclopedien, Arbeidernes leksikon og Pax leksikon, hadde et klart uttalt formål. De var både opplysning og ideologi. Wikipedia tilstreber seg en nytralitet. Man skal klemme artiklene inn i en fast og nøytral form. Solvoll bruker Jostein Gripsrud som eksempel på at dette kan falle markerte akademikere tungt for brystet. De kan bli for personlige for malen. Jeg kjenner igjen dette nøytralitetsetos fra en del amerikansk forskning og nyhetsformidling. Resultatet blir lett at det blir tannløst og drepende kjedelig.
Likevel har Wikipedia en del meget spennende muligheter. Man kan selv legge ut artikler om emner. Solvoll viser til prosjekter der studenter har skrevet Wikipediartikler. Dette har skjerpet selvkritkken i forgold til egen tekst. Jeg har litt erfaring med å gjøre det selv. Jeg har rettet feil i artikler og oppdatert artikler. Jeg har også kastet ut agn. Jeg vet ikke hvor vanlig det er, men jeg har opprettet artikler om personer som jeg mente fortjente omtale. De har til dels vært svært korte. Men så har jeg sett at andre har supplert og fullført dem. En av dem ble plutselig på nynorsk.
Innenfor felt jeg selv jobber med, har jeg funnet relativt få feil. Noen steder kommer vi bort i kontroversielle emner. Det stedet jeg har funnet mest direkte misvisende opplysnigner, er i artikler om minoriteter i Øst-Europa. Det er jo også en kruttønne.
Men de gamle leksika er jo også uttrykk for en tid og en historisk prosess. Når Salomonsen trøstig ga ut bind etter bind gjennom verdenskrigen og utallige revolusjoner er det klart at dette også blir uttrykk for en tid i endring. I noen artikler står det at den beskriver forholdene som de var og at man ikke vet hordan de kommre til å bli.
Hvordan blir så dette for elevene. Vi kan regen med at de stort sett bruker et leksikon til å finne de harde fakta. Hvem, hva, hvor. I mindre grad vil de søke å finne svar på hvordan og hvorfor. I et slikt arbeid vil Wikipedia være en god port inn i å få oversikt over et emne. slik er det nyttig. Samtidig er nyttig fordi de får innprentet så ettertrykkelig at den leksialske kunnskapen ikke er endelig. Der ligger det også en god porsjon læring.
Solvoll skriver om muligheten til å pubilisere selv. Der tror jeg nok ikke det er mange elever i videregående skole som befinner seg - dit kommer noen av dem senere.
Jeg merker på mange elever at de har lært at Wikipedia er litt suspekt. De er litt usikre på hvor mye de kan stole på det. Samtidig bruker de det hemningsløst. Det henger også sammen med at de færreste skoleprosjekter går over så lang tid at elevene går løs på andre kilder. Til det trengs ikke bare tid, men kunnskap om hvordan man bruker en fagbok. Det blir lett til at de blar formålsløst rundt. Det virker ofte som om innholdsfortegnelse og register er fremmed mark. Da blir ikke boken brukt, selv om den ligger rett foran nesen. Det jeg kunne ønske meg i dagens skole var:
1. mindre frykt for Wikipedia.
2. kildekritikk basert på at man sjekker Wikipedia opp mot andre kilder.
3. Større kunnskaper om hvordan man finner frem i et bibliotek
4. større kunnskaper om hvordan man bruker en fagbok.
Det kunne hjelpe på både kunnskapstilegnelsen og refleksjonsnivået.
Jeg ser en del sammenhenger mellom det jeg ser her og det jeg skrev om Cuban. Wikipedia gir oss en mulighet til være aktuelle her og nå. utfordringen er å være det med kompetanse. Dermed kan vi bli medskapere og ikke bare passive tilskuere til vår egen tid.

tirsdag 14. september 2010

Er det verdt pengene?

Er computere verdt pengene?
Dette spør Cuban i sin artikkel. Den trekker frem flere spørsmål. Det ene er om man kan sette innføring av ny teknologi inn en ren nytte-kostnad-analyse. Hvis vi gjør det, er ikke nødvendigvis innføring av IT en faktor som gjør at elevene blir flinkere i matte eller norsk. Hvorfor ikke, synes jeg er litt vanskelig å forstå, men flere undersøkelser viser det.

Det blir også et spørsmål om hva vi ønsker å bruke IT til. han drøfter to ulike målsetninger:
1. Høyere produktivitet gjennom bedre undervisning og læring
2. En mer læringsvennlig og elevsentrert innfallsvinkel.
Disse målsetningene er ikke nødvendigvis sammenfallende. Man kan også godt innføre It uten å få til noen av dem. Det ser i stor grad ut til å være tilfelle. Mange lærere fortsetter som før, samme metoder og samme resultater. Artikkelen er fra 2001, men problematikken er nok fortsatt aktuell.
Han peker på to mulige utviklingslinjer. Den en ene kaller han the slow-revolution explanation - den langsomme revolusjons forklaring. Den går ut på at en utvikling vil gå langsomt og bare man tar tiden til hjelp, vil lærerene bli flinkere til å utnytte teknologien. Man må da sørge for at teknologien blir tilgjengelig. Denne teorien harmonerer godt med vanlig diffusjonsteori. En nyvinning vil først spre seg til noen pionerer, så til tidlige brukere, sene brukere osv. Denne kan vi følge i spredning av alt fra radio til frysebokser. Til slutt vil de aller fleste ta teknologien i bruk.

Dette er den mest optimistiske teorien. - det går seg nok til.

Den andre han setter opp er den forklaringen han kaller the history-and-context explanation - Historie og kontekst- forkalringen. den går ut på at visse institusjoner har så mye tyngde i sin egen praksis, at de kun vil endre seg om man forandrer dem helt grunnleggenede. Ut fra denne tankegangen vil skolen kun ta ny teknologi til sitt brust om man rister den riktig godt. Det vil si at man trenger nye læreplaner, nye regelverk og grunnleggende endringer og skolens drift. man må lage dataprogrammer som er beregnet på skole og sørge for en skikkelig support. man må også se på hva slags miljø elevene kommer fra.

uten radikale endringer i pedagogisk praksis, spiller det ingen rolle om man kaster penger på den teknologiske siden.

Dette er den teorien som krever mest av myndighetene.

Det er også den teorien som appellerer mest til en aktivistisk politikk. Det er også den tanken som ser ut til å ha preget norsk skolepolitikk. Vi har nye læreplaner, tunge investeringer og pålegg om bruk. rammeverket er på plass, men spørsmålet er om vi vil se resultater. Dette spørsmålet tror ejg også vi kan snu rundt: resultatene vil komme, men vil vi se på de rette stedene? Vil vi fange dem opp og være i stand til å måle dem?

Det kan være at den teknologiske utviklingen er blitt litt usynlig i den genreelle skoledebatten.

da teknologien ble innført mente mange at den kunne bryte ned skilllene mellom de aldersbestemte klassene og skape et tverrfaglig miljø. Man kunne få en aktiv, prosjektorientert og dristig skole. men disse tankene ble så fortrengt av tanken om testing og akademisk ansvar for resultater (accountablity). Cuban drøfter om dette er en utvikling som trekker en annen vei, enn den som den teknologiske utviklingen innbyr til. han peker på at det har vært minimal nyskapning innen universitetspedagogikken.

Samtidig peker han på at når lærere selv deltar i utvikling av programmer og bruk av data, blir resultatene større enn de selv hadde forestilt seg. Han viser til et omfattende orsjekt i Berkley, California. Innføring av IT førte til en mer elevsentrert undervisning. Elevene ble mer teknisk skolerte, interesserte i skolen og de samarbeidet bedre.

På den annen side peker han på at mange som ivrer for teknologi i skolen har sett det i litt snevert perspektiv. teknologi er bra og om det ikke virker, blir svaret mer teknologi.

En problematikk de ser bort fra er at læring går i en utviklingskjede:
Informasjon > kunnskap > visdom.
Når man har gleden av å finne mye ny informasjon, kommer man kanskje aldri til de to neste leddene i kjeden. Da trengs kritisk årvåkenhet, tenkning og dømmekraft. Dette kan vi ikke erstatte med raskt innsamlede fakta.
Jeg ser på dette som den viktigste delen av artikkelen. Den går til kjernen av hva vi driver med, både med og uten teknologi. Dette er en prosess som krever at vi arbieder med ting over tid, både bevisst og underbevisst. Dette blir også tatt opp i en bok av Nicholas Carr: The shallows: What the Internet is Doing to Our Brains. Han skriver at det er bare ved å lagre data dypt i hjernen at vi er i stand til å skape nye ideer. Ingen sammenrasking av informasjon kan kompensere for denne langsomme kreativite bearbeidelse av tanken. Cuban kommer bare så vidt inn på denne problematikken - dessværre.

Han kommer tilbake til de ulike syn på hva skolen skal være. På den ene siden et sted der elever kan utvikle sosiale ferdigheter og evne til samarbeid. De skal danne grunnlaget for å bli aktive deltakere i et demokrati, det vi i gamle dager kalte gangs menneske. I en slik skole mener han at teknologi vil fremme målene.

Han peker på at i dag er skolene mye fokusert på standardisert pensum og tester. I en slik skole blir arbgumentasjonen for IT ganske grunn. han mener at vår tids skolereformer har glemt av skolens oppgave med å skape sosial kapital og demokratiske borgere.

Det er denne, i hans øyne, forfeilede retning, som fører til det noe provokative forlsaget at man bør innføre en prøvestans for all investering i IT. Den avsluttende delen av artikkelen er en drøfting av prioriteringer. Han skriver at når man velger teknologi, er det andre ting man velger bort. man bør derfor stille seg spørsmålet ved investering:

I hvilken hensikt?


Han peker da på andre viktige investeringer, som mindre klasser, oppsning av skolebygninger og mer nyskapning. han peker på en situasjon vi kan komme i, nemlig at hver elev har sin egen PC, men likevel gjør vi ting akkurat som før.

Det er jo noe vi kan kjenne osss igjen i.

han kommer så tilbake til at vi må gå inn i de grunnleggende endringene for at skolen skal gå fremover. Han er redd det ikke vil skje. Så langt Cuban.

Jeg skal ikke spå om fremtiden. Det er fristende å tenke at "så får vi håpe at folk i fremtiden vil oppføre seg mer fornuftig". Men jeg skal ikke gjøre det. Jeg vil heller trekke inn en litterær genre som merkelig få interessserer seg for, nemlig skolehistorie. Jeg her merket meg noen fellestrekk.
De skolene og lærerne som blir fremhevet som gode, om det er på 1500-tallet, 1800-tallet eller i dag har noen felles trekk. Blant dem er at de følger med i sin egen tid. De er moderne og søkende. De arbeider med ting som elevene opplever som relevant i forhold til sine egne erfaringer. De får også elevene til selv å bli aktive og skapende. Læreren går ned fra kateteret og ser på verden med et spørrende blikk.
I forhold til dette perspektivet er IT et uvurderling arbeidsredskap. Det gir oss muligheten til å oppdatere oss selv og gjøre det vi holder på med relevant. Om vi får til det, er det verdt investeringene.

torsdag 9. september 2010

Fra sorg til glede

Etter megen om og men, har nå supprotteamet på Facebook fikset siden, så jeg kommer inn igjen. Men det er en erfaring jeg har gjort meg allerede. Man bør ha en egen mailadress for alt som har med Facebook å gjøre. For nå kommer det meldigner om det som skjer der inn på min vanlige mail. Det er lite praktisk, for å si det forsiktig. Ellers skjønenr jeg hvorfor folk ofte får en periode der de er helt hekta i starten. Dessuten aner jeg hvrfor mange etterhvert får et litt anstrengt forhold ti det hele. Jeg skal i hvert fall feire at jeg er tilbake med å legge ut en kakeopskrift.

mandag 6. september 2010

I eksperimentfasen

Jeg har nå laget en facebookside som fungerer. Det er en foreningsside for Scarfaceklubben. Et overmodent prosjekt med en liten forening for folk som har vært gjennom spektakulære sykkelulykker, fortrinnsvis med ansiktsskader.
Hovedpoenget er å se om teknikken funker og å lære mer om den rent praktiske siden av saken. Jeg føler at det er viktig nå, for å forstå hva litteraturen handler om.
Det hele er ikke bare tøys og fikling, men knytter an til Hegels teori om herre og knekt. Den går ut på at i møtet mellom to parter vil den ene parten gi seg under den andre. Vi får en overmann, herren og en undermann, knekten. Herren tvinger knekten til å arbeide for seg. På denne måten oppstår en gjensidig utvikling der knekten bearbeider naturen og den bearbeidede naturen igjen endrer mennesket. Vi får en didaktisk dannelsesprosess mellom mennesket og naturen, der knekten stadig lærer seg bedre arbeidsformer. Knekten er den som står nærmest realitetene og er dermed den som lærer mest. Men herren er den nødvendige katalysator. Samtidig er det et gjensidig dynamisk forhold mellom subjektene. Herren er herre fordi knekten og han selv godtar ham som herre. Samtidig er knekten knekt fordi han selv, og herren, godtar det. Tanken er for øvrig videreutviklet av Karl Marx. Poenget er at situasjonen ikke er statisk og at teknologiske endringer alltid vil påvirke maktforholdet. Om herren ikke er på høyde med utviklingen, vil han tape sin posisjon som herre.
Jeg tror dette forholdet er helt sentralt når man leder virksomheter i teknisk endring. Om man ikke forstår teknologien, vil man bli akterutseilt og miste legitimitet.
Dette er forøvrig i tråd med det Janne skriver i sin blogg om at man må forstå internet om man skal kunne fungere som formidler av dannelse for dagens ungdom.

søndag 5. september 2010

Hver gang du åpner munnen utøver du ledelse…

....og trolig også hver gang du setter deg ved tastene - eller ikke gjør det. Lederens rolle er et av de temaene Michael og jeg skal reflektere rundt i ukene framover. Vi håper å får hjelp av verden rundt oss til dette. Så langt er vi preget av første fase av Vasco da Gamasyndromet, den portugisiske oppdageren visste ikke hvor han dro. hvor han var og hvor han hadde vært. Forhåpentligvis finner vi ut en del om fase to og tre av dette etterhvert.

Men hvor begynner vi å skrive om et så vidt tema? På vår samling på NTNU 1.-3 september fokuserte Leif Martin Hokstad (PLU/NTNU) i sin forelesning på re- og gjen-.I stedet for å forkaste alt av tradisjonelle perspektiver på pedagogikk, didaktikk og ledelse som følge av den digitale revolusjonen, er det kanskje tid for å beskrive på nytt, redefinere læring i lys av den digitale utviklingen. Tenk på begrepet "de fire ferdigheter" i språklæring. Nå har disse fått en gavepakke i form av den femte ferdigheten, den digitale, som både gir vekstforhold for de fire andre og er en ferdighet for seg selv. 

Jeg tenker at god ledelse også er god IKT-ledelse. Det samme kan gjelde pedagogikk og didaktikk. Da er det relevant å hente fram begreper som situert læring og distribuert ledelse. Skal læringsarbeidet i skolen være situert, betyr det at det skal treffe elevens mestringmuligheter og behov i et framoverperspektiv. Skal ledelse være distribuert, betyr det at utførelse av oppgaver skal trekke inn bredden i personalets kompetanse. Skal utfordinger møtes og framtida skapes, er det en felles oppgave i et læringsmiljø som bygger på fellesskap og deling.

Det er krevende å lede skolen mot digitalisering som ellers når forandringes vind blåser (Kjell Atle Halvorsen, NTNU, 2010). Ledelse i klasserommet er ikke mindre krevende enn den formelle skolelederens oppgave. Kanskjer blir ledelse mer synlig i form av å ta ansvar på alle arenaer?

Arrggh

Jeg har opprettet en profil på Facebook og sendt ut invitasjoner til en hel haug venner. Svarene hagler inn og det er bra. Men, når jeg skal logge meg på, får jeg beskjed om å verifisere meg ved å legge inn telefonnummer. Så kommer en alng liste med land du kan velge fra. afghanistan er der og Dubai. Men om noen tror at Norge er der, tar de feil. Så går jeg til alternativ verifisering og kommer tilbake til den samme siden. Så den eneste som ikke kan se hva som skjer på min facebookprofil er jeg selv.
Jeg har mailet litt med facebooks brukerservice og fått noen god-dag-mann-økseskaft-svar.
Nå har jeg prøvd alle mulige måter, men det er en Catch22-situasjon.
I kampens hete ble jeg så oppgitt at jeg ikke husket hvordan jeg skrev innlegg på bloggen heller. Det eneste oppløftende med saken er tanken på det ironiske i situasjonen. Det er omtrent som å starte en jorden-rundt-tur med å låse seg inne på badet.
Fortsettelse følger.

lørdag 4. september 2010

Første inntrykk

da har jeg registrert meg og lest gjennom regelverket til Google. Mye læring bare i den prosessen. For de som ikke vet det, startet Sverre og Michael denne bloggen som en oppgave på masterstudiet i skoleledelse på NTNU. Vi skal bruke bloggen til å belyse spørsmål rundt IKT o administrasjon og pedagogisk utvikling. Vi har avtalt at vi ikke trenger å forhåndsgodkjenne hverandres innlegg. Så langt, vet vi ikke hvilken vei diskusjonen vil ta, så dette kan bli ganske spennende

onsdag 1. september 2010