Litt poesi fra meg også da

Her deler jeg to av mine favorittdikt med mine medbloggere.

Det første er en hyllest til å gå videre, det kan vel passe på oss.
Det andre handler om å ta grep hvis du skulle oppleve en motbakke i livet ditt. 

Nyt tekstene, vi tar oss litt pause nå. Takk for samarbeidet så langt!

Beste hilsen, Sverre (Alvaro) 

I rörelse

Den mätta dagen, den är aldrig störst.
Den bästa dagen är en dag av törst.
Nog finns det mål och mening i vår färd –
men det är vägen, som är mödan värd.
Det bästa målet är en nattlång rast,
där elden tänds och brödet bryts i hast.
På ställen, där man sover blott en gång,
blir sömnen trygg och drömmen full av sång.
Bryt upp, bryt upp! Den nya dagen gryr.
Oändligt är vårt stora äventyr.
Karin Boye

Utsyn

I Nedoverdalen er det farleg glatte bakkar
med motsett forteikn
altfor lett å kome på gli
berre strake vegen, strykande
her er ingen motstand
berre fargelaus medvind
eit makeleg flog
i ingen himmelretning og utan veger
På Oppoverfjellet er det alltid ein ny avsats å hake seg fast i
stå der i si fulle høgd eit gjennomblåst sekund
før neste etappe
utsyn på utsyn opnar seg
alt er fridom og valg
alt er vilje og veg.
Åse-Marie NesseFrå ”Vandrestjerner” 1992

Noen av mine tanker om å skrive blogg

Å skrive blogg har vært en helt ny erfaring for meg. Men skrivearbeidet viste seg raskt å inneholde kjente grunnleggende elementer. Fra starten var det mystisk og litt skummelt, fordi jeg på en måte ikke helt forsto konteksten jeg befant meg i. Når har jeg blottlagt meg for hele verden? Har jeg gjort noe ugjenkallelig ved å trykke på knappen for publisering? Blir jeg saksøkt for noen påstander? The point of no return liksom.

Så ble det som å skrive i andre sjangre, men litt mer skjerpa eller kanskje litt som å sitte i et eksamenslokale. Men selve skrivesituasjonen ble trygg ettersom jeg er vant til å uttrykke meg skriftlig, også for en større mottakergruppe. Å velge sjanger ut fra den konteksten bloggen skulle fungere i, ble neste utfordring.

Skulle jeg skrive etter en klar disposisjon, en rød tråd gjennom de ukene jeg visste skriveriene til syvende og sist ville bli gjenstand for vurdering? Skulle jeg legge meg opp til en artikkel- eller essayform, eller skrive mer ledig og slentrende? For min første blogg ble utfallet som jeg ser det nå en mix der det saklige har vekslet med det mer usaklige, og der det faglige har vekslet med det mer dagligdagse. På denne måten kan vel bloggskriveriene mine sies å ha blitt mindre faglige enn en serie med tradisjonelle oppgaver ville vært.

Lesing og skriving på egen og andres blogger har vært aktiviteter i et felles rom, et tredje rom, et nettverk med den medstudenten jeg har delt blogg med, med “de nærmeste” i basisgruppa og den litt større gruppa av alle som går på samme studiet. Jeg har i mindre grad deltatt i plenumsdiskusjoner, men oppfatter at de mindre foraene implisitt har fungert som støtte til hverandre ved at vi har fulgt med på de andres aktivitet.

For min del må det sies at tida har vært en sterk begrensning, slik det naturligvis har vært for de fleste. Å forene full jobb som rektor med å lese fag, selv skrive og så interagere i flere fora, har vært krevende. Det er likevel utvilsomt skapt noen arenaer for samtenking, samskriving og dermed samlæring som er langt tettere og utviklende enn samarbeidet vi hadde på tidligere moduler i studiet ved NTNU. En kan si at form og innhold til en viss grad er blitt ett ved at vi har praktisert en “sosio” læringsform som vi ellers har arbeidet med å tilegne oss i teorien. 

I perspektiv av prosess versus produkt er erfaringene med bloggskriving et endelig produkt når vi ser avslutningen av modulen som en milestein. Men i det studiet og den lærings-prosessen vi står i, opplever jeg at vi, jeg, er i ferd med å få et begynnende grep på en arbeidsform som er ny for flere enn meg. Jeg er nesten på gamle studiedagers kollokvium, og tenker at jeg vil ta med meg denne arbeidsformen videre gjennom de følgende modulene. Jeg befinner meg i en fase av nettverksbygging som jeg er spent på å se fortsettelsen av.

Et mål for skriveprosessen var å involvere andre i egne omgivelser. Jeg er tilfreds med at jeg fått innlegg fra folk fra tre nivåer i mitt nettverk, lærernivået på egen skole, medrektor og ansatt i pedaogisk avdeling på fylkesnivået. Så ser jeg at jeg gjerne skulle hatt med flere. Når det har skjedd i beskjeden grad, tros jeg at blogg ikke er en innarbeidet arbeidsform for de fleste jeg samhandler med. Men jeg tenker også at ord som  som literacy, situert og konvergensprosesser har vært avstandsskapende. På en måte får en ikke i pose og sekk, faglige dialoger går ikke nødvendigvis sammen med dialog med et bredt nettverk.

Med den læringstradisjonen jeg har levd i, har jeg hatt problemer med ikke å ha en implisitt rød tråd gjennom perioden. Hele deltakelsen i studiet bygger for meg på en pendling mellom å tilegne seg ny kunnskap og å relatere den til egen virkelighet som rektor. Erstads modell for en digitalt kompetent skole har derfor fungert som en slags ryggrad jeg har bygd opp mine tanker rundt. Utgangspunktet, spørsmålet “Er Eiker videregående skole en digitalt kompetent skole?” er det selvsagt svært enkelt å besvare på flekken med: ja og nei, eller tja. Noen av Erstads betingelser er i høy grad realisert, andre er midt på treet, mens det for andre betingelser gjenstår ganske mye. Slik er det vel overalt, men poenget med modellen er for meg at den fungerer som en sortering av refleksjoner rundt hvor en skal rette oppmerksomheten framover. Den blir rett og slett en måte å legge strategien på som en projisering av temaer vi har arbeidet med i modul 7 framover i tid.  

Kampen om tida gjør at svar jeg gjerne skulle sittet med og drøftet med andre har blitt liggende på vent. Men jeg har fått mange idéer gjennom å blogge og ser at dette er en vei å gå videre på. Jeg ønsker derfor å videreutvikle studiebloggen som et tredje rom slik den til dels har fungert så langt. Mine hovedkonklusjoner blir dermed at det har gitt mye læring å blli kjent med blogging som sjanger og læringsarena, og at jeg ønsker å videreføre denne arbeidsmåten.

Postdata

Michaels oppsummering av bloggedialogen vår gjør det unødvendig å gjøre det samme om igjen hvis man ikke tenker man vil gjøre det bedre. Det gjør jeg ikke. Så tenker jeg likevel at noe skulle man likevel sagt, kommentert eller tilføyd. Se derfor ikke bort fra at det ennå kommer en og annen snutt fra meg, spesielt ettersom Kjell Atle har sagt at fredag kveld betyr søndag kveld i disse innleveringstider. På spansk kalles det Postdata når alt er sagt, men noe mer likevel blir sagt (talk and chalk-skolen er en solid tradisjon).    

Etter min oppsummering av Schaffers artikkel om spillbasert læring (se NTNU-kompendiet), ble jeg utfordret av Kjell Atle til å drøfte og gi uttrykk for eget syn, spesielt med utgangspunkt i at dette er massivt innført i skoler i Skottland. Jeg begynte med å utfordre kontakter i Glasgow fra det tidligere comeniusprosjektet "One spirit - many  languages". Til nå har jeg ikke fått tilbakemeldinger tril tross for kontakt på Face'en, men jeg regner med at denne bloggen lever videre også etetr 12.11.2010, så jeg ser det slik at vi er i prosess. 

Jeg ser bruk av spill i flere perspektiv, det første er å se muligheter til læring som skolen må være åpen for. Skoleledelsen må som ellers gå foran ift å følge med i ny virkelighet, inspirere andre til å se disse mulighetene , være pådriver og sunt kritisk. Digital ledelse er i denne forstand ikke annerledes enn ledelse, men tenderer kanskje mot kriseledelse i forbindelse med at skiller i verdisyn, menneskesyn, roller og arbeidsformer kommer tydelig til overflaten.

Så er vi verken i politikken eller ukritiske i den posisjon vi er som ledere. For vi er i posisjon. I skvis, eller som jeg velger å se det i valg, mellom nytt og gammelt, mellom realistisk og urealistisk, mellom skole og andre rom i samfunnet. "Den som har vettet, får bruke det". Det er selvsagt at spill - som før de ble digitale - er en stor ressurs og at elevers kompetanse i å bruke dem trolig er en underforbrukt ressurs i skolen og mellom skolen og andre rom rundt oss. 

I mangel av innspill fra skotske venner har jeg søkt litt. det er da interessant at skottene har vedtatt at hele landet skal bli smartere, et vedtak etter vårt hjerte? Kanskje noe for oss også? Se bare her:

 Smarter Scotland: 

"The vibrant and dynamic world of the computer game and its impacts on learning and teaching in Scottish schools is an area of development that Learning and Teaching Scotland is committed to exploring, promoting and developing further. LTS wants to create opportunities and frameworks to explore how game based learning can impact positively on teaching and learning."

Sitert fra  nettstedet  http://www.ltscotland.org.uk/usingglowandict/gamesbasedlearning/about/aboutgamebasedlearning.asp

Mosse Jørgensen, første leder for Forsøksgymnaset i Oslo, brukte begrepet høstmoten om det vår egen Michael Hopstock med støtte i andre beskriver som karakteristisk for pendelskolen som er med på alt, men egentlig ingenting over tid. For Mosse Jørgensen ble det slik at høstmotens korte og lange skjørtelengder forsvant inn i ett eller annet delta der man ikke hørte mer til dem. Vasco da Gama visste ikke hvor han skulle, hvor han var eller hvor han hadde vært. Det virker da klokt at skolelederen har en noe bredere plattform å bygge skolen på enn spillbasen.

Slik blir det litt for meg samtidig som jeg tror på spillene som en underforbrukt og helt sikkert spennende ressurs både i klasserommet, i "det tredje rom"  og spesielt i balansen mellom rommene. framfor alt tror jeg på ungdoms spillkompetanse som overførbar. Så bevare meg vel for Moral panics and myths om faren ved alt nytt som kan føre oss ut i teselskapsbevegelser og lignende.

Videre refleksjoner overlater jeg til tre følgere hentet fra mitt hjørne av verden:tomidtb sa...

ved levering

De tradisjonelle julefortellingene er bygget opp slik at de starter med uro og den øker på etterhvert som man nærmer seg julaften og fortsatt ikke har det hele klart. Etter et høydepunkt av dramatikk, kaos osv. så falle det hele på plass. Det er ulike variasjoner, men mønsteret kjenner vi alle - om ikke annet enn fra julenummeret av Donald Duck. En av mine favoritter er den franske filmen Un conte de noël (en julefortelling) av Arnaud Despechin fra 2008. Om den slutter med forsoning eller resignasjon, er ikke helt godt å si, for det er to tanker som kan gli over i hverandre.

På samme måte forløper en oppgaveskriving seg. Man går gjennom en prosess og kommer frem til et resultat. I denne oppgaven har det forløpt litt annerledes, siden prosessen har vært så synlig, mens resultatet ligger litt mer i det diffuse. Likevel, så er vi kommet frem til noe og vi ser nå at arbeidet er kommet frem til et mål. Vi har trukket noen linjer og lagt et grunnlag for videre arbeid. I dette øyeblikk er vel noen i den mest hektiske fasen, mens andre akkurat er forbi den. Astrid Søgnen, skolesjef i Oslo, sier at det er tre typer hastesaker:

Haster

Haster veldig

Haster ikke lenger

Og når vi på den ene elelr annen måte er kommet inn i tredje fase, fornøyd eller ei. Så blir det litt som når julen definitivt er et faktum. Plutselig ser vi alt med ganske andre øyne.

Sneen begynner å legge seg i Asker. Den har allerede lagt seeg i Heggedal og det passer så velsignet godt med denne fasen. Jeg vil derfor glede leserne med et dikt:

Der er ingenting i verden så stille som sne,

når den sagte gennem luften daler,

dæmper dine skridt,
tysser, tysser blidt
på de stemmer, som for højlydt taler.

Der er ingenting i verden af en renhed som sne,
svanedun fra himlens hvide vinger.
På din hånd et fnug
er som tåredug.
Hvide tanker tyst i dans sig svinger.


Der er ingenting i verden, der kan mildne som sne.
Tys, du lytter, til det tavse klinger.
O, så fin en klang,
sølverklokkesang
inderst inde i dit hjerte ringer.

Helge Rode 1896

Det var en mørk og stormfull natt

Ute er det mørkt. Vinteren kommer, eller for å si med Jagland, den er her allerede. Vinden fyker over byen og kulden kryper nedover åsene og innover fra bygdene. Vi holder oss inne nå og gleder oss over at vi ikke sitter i en seilskute ute på det åpne havet.

"Der ute gikk hemulene med store, tunge trinn;
langt borte hylte hufsa høyt i natt og måneskinn,
og dørene ble stengt, og lamper brant i nattens dyp
hos skremte kryp som søkte trøst hos andre skremte kryp.
Men hvem skal trøste knøttet ved å ham at især
om natten blir det nifse meget værre enn det er"
(Jansson 1960)

Vinteren er tiden for ettertanke. Den er også tiden for planlegging. Vi må alltid ha vinteren med i regnestykket når vi legger planer. Ellers blir de bare en sommertanke. Kanskje det er det som er den prinsippielle forskjellen mellom systematisk og usystematisk utvikling. Den usystematiske speiler sommerens spontane glede, samtidig som den mangler det langsikige perspektivet. Den systematiske utviklingen speiler vinterens tålmodighet og nødvendigehten av at vi må tenke langt fremover om vi skal overleve.

I forrige innlegg kom jeg inn på Ola Erstads (2010)oppdelig av skoler i de som tenkte utviklingsorientert og ikke, samt de som tenker systematisk og ikke. Jeg vil se bort fra de som ikke tenker utviklingsorientert, men konsentrere meg om de utviklingsorienterte.

Den farlige grøften, er den han kaller "pendelskolen". Man er positive til endringer, men siden man ikke arbeider systematisk og målrettet nok, skifter man fokus etterhvert som nye innspill kommer opp. De har ofte svak ledelse og uklare mål. De kan jobbe intenst i en periode med en ting og så skifter de plutselig fokus, for å jobbe med noe annet. En grunn til at denne fallgruben er så lett å dette i, er at alle de nye innspillene vil fremstå som forfriskende nytenkning. Motstand vil virke som bakstreversk. Men så blir resultatet at man kaster en rekke baller opp i luften og klarer ikke lande noen av dem. Dette trenger ikke bare være noe som skjer på skolenivå. Det kan også skje på skoleeiers nivå. Ting blir satt i gang uten at man har tenkt det gjennom og så kommer til dels motstridende justeringer etter hvert. Men hele tiden er vi på vei. - hit og dit. Det skjer vel helst der en ledelse er opptatt av å henge med i tiden, samtidig som de ikke kjenner materien godt nok. Det blir en paralell til Hegel og "Herre og knekt", som jeg kommenterte tidlig i prosessen. Som leder må du kjenne håndverket. Det er bare da du kan videreutvikle det.

Erstad setter opp motsetningen, nemlig skolen med "nye handlingsrom". De arbeider både systematisk og utviklingsorientert. Den har en skolekultur som er åpen og positiv til endring. Dessuten arbeider alle i skolen på en måte som er systematisk og målrettet. Det siste er det viktigste og det vanskeligste. For ved utvikling vil det alltid være ulike synspunkter og ønsker. Dersom man klarer å få aksept for en retning har man virkelig kommet langt. Spesielt om denne retningen holder gjennom hele vinteren. Dette er skoler som kan betegnes som innovasjonsrettede og nyskapende. En slik skoletype er rettet mot de nye mulighetene og handlingsrommene som IKT skaper for lærere og elever. Men de er også rettet mot andre nye muligheter som åpner seg. teknologien blir et redskap for å realisere de pedagogiske mål skolen har satt seg.

Denne utviklingsprosessen krever noen avgjøresler som ikke nødvendigvis er populære. Det betyr at en som skal lede en slik prosess må kunne skjære gjennom, ta noen valg og stå for dem. Det trenger ikke være nye skoler. Faktisk har nye skoler den innebygde faren at kollegiet kommer dit samtidig og at de stivner sammen, uten at noen merker det. De skoler jeg kjenner som har vært gjennom de mest radikale endringene, Ullern er en av dem, har det til felles at de har vært i en form for krise. De grep ledelsen har tatt har vært en dyd av nødvendighet for at skolen overhodet skulle overleve. De har også hatt en stor utskiftning i personalet. Vi kan ikke forvente at mange skoler skal komme i en så akutt situasjon. Det stiller desto større krav til ledelsen. Hvordan få til en utvikling i en skole der ting går rimelig greit? En ting er å modernisere teknologien. Noe ganske annet er å modernisere pedagogikken.

I det arbeidet kan vi, når det er mørkt og blåser som værst, gå tilbake til diktet om knøttet og spesielt siste linje.

" I mørket blir det nifse meget værre enn det er".


Erstad O. (2010) Digital kompetanse i skolen - en innføring (2 utgave). Universitetsforlaget.

Jansson T. (1960). Hvem kan trøste Knøttet? Norsk utgave ved André Bjerke. Aschehoug 1960. Etter svensk original 1960.

10 %

Aftenposten skrev i går at for elevenes resultater er hjemmet betydelig mer viktig enn skolen. Hjemmet betyr 90 % og skolen 10 %. Det er jo noe befrienede i det og ....

I en innspurt

Vi prøver å samle noen tråder i avslutningen av løpet. Vi har vært innom en rekke temaer både på egen blogg og på andres. Vi har sett på begrepene digital kompetanse og det engelske "Digital literacies". Vi ha rvært innom spill, ulike erfaringer, Hegel dialektikk osv.
Det er noen hovedretnigner som jeg føler at nå peker seg ut for eventuelt videre arbeid met materialet: Digital dannelse (jfr. Krumsvik 2007 s. 254 ff), digital kompetanse (Erstad 2010 s. 93 ff), situert læring (Krumsvik 2007 s. 194 ff). Det tredje elementet er den digitalt kompetente skolen (Erstad 2010 s. 160 ff).
Disse elementene er nøye forbundet. Den digitalt kompetente skolen kan skape en læringsarena for digital dannelse og situert læring. Modellen på side 169 hos Erstad viser hvor skolelederens utfordring ligger. Skolen skal være både utviklingsorientert og systematisk i sitt arbeid. Det vi har sett litt for mye av på mine kanter av landet, er at skoleeier er utviklingsorientert men usystematisk, slik at vi har hatt en typisk pendelskole. Det som var veldig viktig for syv år siden, er nå ikke vikitg i det hele tatt. Samtidig er kollegiene ofte systematiske men med en sterk motsatnd mot læring.
Om vi klarer å arbiede systematisk og utviklingsorientert, vil vi kunne bruke ressursene på en fornuftig måte. Da blir vi "Skolen med nye handlingsrom". Så enkelt og så vanskelig.
det er en endringsprosess og en revolusjon vi går gjennom.

Et stykke ut i prosessen diskuterte vi modernisme og postmodernisme og i den forbindelse plukket jeg frem Det kommunistiske manifest fra 1848. Et avsnitt jeg synes ser meget relevant for vår egn tid limer jeg inn her (tiden tillater ikke en formfullendt oversettelse):

The bourgeoisie cannot exist without constantly revolutionizing the instruments of production, and thereby the relations of production, and with them the whole relations of society. Conservation of the old modes of production in unaltered form, was, on the contrary, the first condition of existence for all earlier industrial classes. Constant revolutionizing of production, uninterrupted disturbance of all social conditions, everlasting uncertainty and agitation distinguish the bourgeois epoch from all earlier ones. All fixed, fast frozen relations, with their train of ancient and venerable prejudices and opinions, are swept away, all new-formed ones become antiquated before they can ossify. All that is solid melts into air, all that is holy is profaned, and man is at last compelled to face with sober senses his real condition of life and his relations with his kind.
The need of a constantly expanding market for its products chases the bourgeoisie over the entire surface of the globe. It must nestle everywhere, settle everywhere, establish connections everywhere. (Marx, K & Engels, F. 1848)

Jeg synes dette i høyeste grad er relevant for den endring vi lever i. Den er en revolusjon, der alt er i flyt. Spørsmålet er om det er en endring slik den i Leoparden av Lampedusa. "Alt må forandres for at alt skal bli som før".

Slik jeg opplever det her og nå, så blir alt forandret, men det kommer ikke til å bli som før.
Mens den digitalt kompetente skolen er ledelsens utfordring, så er det andre sider ved dette problemkomplekset som lærerkollegiet i høyeste grad må ta ansvar for, nemlig digital kompetanse og digital dannelse. Man må holde seg oppdatert hele tiden.
Den situerte læringen er skolens gamle følgesvenn. Da Borgerskolen i Christiania ble opprettet i 1808, var det nettop for å gjøre skolen tidmessig og moderne. De ville trekke samtiden og det dagsaktielle inn i skolen. Det samme ligger bak arbeidsskolen fra mellomkrigstiden. Vi kan på magne måter se skolehistorien som en kamp mellom det dagsaktuelle og elfenbenstårnet. IKT gir oss et redskap der vi kan trekke det dagsaktuelle inn i skolen på en helt annen måte enn før. Dette er den store pedagogiske utfordringen.

Som sagt, disse elementene henger sammen og en fordypning i denne probleamtikken krever et større arbeid enn vi får gjort før kirkeklokkene ringer førstkommende søndag.

JEg sitter med en følelse av at trådene begynner å samle seg.