Så har også jeg lest artikkelen til Lankshear og Knobel.
Absolutt interessant. De beskriver ulike typer ferdigheter og argumenterer for at det ikke er en enkelt ferdighet. De kritiserer også sertifisering i digital kompetanse, som gjerne har et teknisk-operativt preg. Mens de understreker at digital kompetanse er mange ulike ferdigheter. Det gjelder både å kunne det tekniske, det operative, å kunne orientere seg og å kunne uttrykke noe.
Mye er allerede kommentert her og andre steder.
Forfatterne kritiserer at vi har sett på begrepet digital literacy i en rent tekstlig sammenheng og kanskje oversett andre digitale ferdigheter. Jeg synes vel at de faller litt i den samme fellen selv. De antyder andre muligheter, men jeg synes de kunne ha understrektet variasjonen mer.
De er mest inne på tanken når de kommenterer forskningen til Gee.
Det er mulig jeg reagerer siden jeg underviser i fag der de digitale ferdighetene er størst i arbeid av ikke-tekstlig art, som video, lyd- og billedredigering.
De kommer også inn på at de kløfter vi har i tradisjonell kunnskapstilegning gjør seg gjeldende innefor digital kompetanse (s 132). Slik blir de sosiale forskjellene videreført inn i det digitale samfunnet. Det minner meg om det vi i medier og kommunikasjon kaller Matteussyndromet, etter Matteus 25.29: "For hver den som har, til ham skal det bli gitt, og han skal ha overflod. men den som ikke har, skal bli fratett selv det han har". De brukes til å beskrive hvordan informasjonskløfter har en tendens til å øke. De som har kunnskap skaffer seg stadig mer kunnskap. De som henger igjen blir bare mer og mer akterutseilt. Det er interessant og litt nedslående, at de ser tendenser til det samme innen digital kompetanse og at informasjonskløften der faller sammen med den man ser ellers i samfunnet.
Etter litt om og men tror jeg at et norsk begrep som dekker tilstrekkelig mye av det de legger vekt på er ”Digitale ferdigheter” eller ”digital kompetanse”, evt ”digitale kompetanser”. Selv ville jeg gå for begrepet ”Digitale ferdigheter”. Det tar høyde for at det ikke er en ferdighet, men flere. Dessuten gir det sterkere assosiasjoner til praktisk anvendt og operativ kunnskap. Om man skal gå for en flertallsform, synes jeg også ferdigheter høres mer naturlig ut enn kompetanser – men akkurat det er en smakssak. På engelsk ville jeg faktisk ha foretrukket "Digital skills" fremfor "Digital literacies".
søndag 31. oktober 2010
onsdag 27. oktober 2010
Web 2.0
hvilke steder bruker de digitalt innfødte?
En liten runde blandt elever på andre trinn, medier og kommunikasjon i Asker ga følgende resultat.
Twitter bruker de ikke. De oppfatter den som rotet og uoversiktlig. De bruke rfacebook i stedet.
Nettby bruker de ikke og mange har aldri vræt der. Det har dårlig rykte og regnes som et sted for fjortiser, pederaster og folk fra landsdeler som de ikke identifiserer seg med.
Flickr bruker de mye. Den er praktisk. For en grei sum kan man slippe reklame. De bruker den til å legge ut bilder. fordel at den har en mye bedre politikk for opphavsrett enn facebook.
My Space traf ikke i Europa, antakelige fordi den var mer komplisert enn facebook. brukes mest til å promotere musikk. Fader ut etter 2008, da Facebook gikk forbi.
YouTube ser de masse på. Har ikke lagt ut ting der selv. Synes det blir mye fjas der. Vanskelig å bli tatt seriøst der. Om man er 14 rå og har regulering og legger ut seg selv får man problemer.
Facebook. Mange bor der. Er der hele tiden. Legger lett il venner. Har mellom 100 og 800 venner. Litt problem når noen ber deg legge dem til og du ikke vet navnet på dem (ex. barn på skatebanen som gjerne vil bli venn). FAcebook er veldig stort og det viktigste er alle er der. Vil holde seg til det kommer noe annet som dekekr behovene bedre.
En liten runde blandt elever på andre trinn, medier og kommunikasjon i Asker ga følgende resultat.
Twitter bruker de ikke. De oppfatter den som rotet og uoversiktlig. De bruke rfacebook i stedet.
Nettby bruker de ikke og mange har aldri vræt der. Det har dårlig rykte og regnes som et sted for fjortiser, pederaster og folk fra landsdeler som de ikke identifiserer seg med.
Flickr bruker de mye. Den er praktisk. For en grei sum kan man slippe reklame. De bruker den til å legge ut bilder. fordel at den har en mye bedre politikk for opphavsrett enn facebook.
My Space traf ikke i Europa, antakelige fordi den var mer komplisert enn facebook. brukes mest til å promotere musikk. Fader ut etter 2008, da Facebook gikk forbi.
YouTube ser de masse på. Har ikke lagt ut ting der selv. Synes det blir mye fjas der. Vanskelig å bli tatt seriøst der. Om man er 14 rå og har regulering og legger ut seg selv får man problemer.
Facebook. Mange bor der. Er der hele tiden. Legger lett il venner. Har mellom 100 og 800 venner. Litt problem når noen ber deg legge dem til og du ikke vet navnet på dem (ex. barn på skatebanen som gjerne vil bli venn). FAcebook er veldig stort og det viktigste er alle er der. Vil holde seg til det kommer noe annet som dekekr behovene bedre.
onsdag 13. oktober 2010
Om plethora, memes, holus bolus, techsavvy og sånn...
Har nå lest noen flere av artiklene på engelsk i kompendiet. Litt har jeg måttet bale med en del av begrepene, men det er ganske artig. En ting er begreper du finner i ordboka, men det gjelder ikke alle. Hva skulle vi så gjort uten nettet?
Jeg finner det enormt spennende å strekke seg mot forståelse av nye ord og begreper, og så er faktisk et annet språk en annen måte å analysere virkeligheten på. Så å møte problemstillinger på et engelsk som går litt utover å bestille på puben, gir ny forståelse. Det er derfor all grunn til å ta bryet med å lese Lankshear & Knobel om Digital literacies - Concepts, Policies and Practices.
For meg betyr begrepsbruk mye, og jeg reagerer i utgangspunktet på bruken av ordene literacy og literacies i en norsk tekst, slik vi møter det hos Dons og andre. Men jo mer en knar på disse begrepene, jo verre blir det å finne en norsk oversettelse. Kanskje er det derfor ikke verre å brukes slike engelske begrep enn alle de greske og latinske uttrykkene mange ikke vet at vi menger oss med. Jeg tenker på dagligdagse ord som klasse, program, skole, eksamen og alle de andre.
Men så litt til innholdet. Forfatterne fokuserer på en forståelse av literacy som literacies, altså et flertallsbegrep, og de støtter seg på en rekke andre fagfolk (innledningen til artikkelen). Erstad tar også opp denne diskursen og refererer til Paolo Freires og Donaldo Macedos beskrivelse av prosessen mot et utvidet tekstbegrep og en større grad av oppmerksomhet om vår evne til å dekode informasjon i en variasjon av ulike former, fra skrift til lyd, grafikk og bilder som reading the world (Freire og Macedo 1987).
Til og med Kunnskapsforlagets engelsk-norsk oversetter literacy som tradisjonelt begrep med lese- og skriveferdigheter, altså flertall. Lankshear og Knobel peker på mangfoldet, myriadene av digitale literacies (der sa jeg det også) som argument for å bruke nettopp flertall: "a veritable legion of digital literacy".
De viser også til styrken i å anlegge et sosiokulturelt perspektiv på literacy som praksis, samt nytten som kan vokse fram av et ekspansivt syn på digitale literacies, ferdigheter, kompetanser i institusjonell læring for å oppnå mestring og mening.
Det multimediale mangfoldet, mangfoldet i informasjon som skal presenteres og mangfoldet i kommunikasjonssituasjonene må altså gjenspeiles i det språklige begrepet, altså i flertall:
"According to this ideal, digital litteracy enables us to match the medium we use to the kind of information we are presenting and to the audience we are presenting it to." (artikkelsen p.3, NTNU-kompendiet p. 127).
På en måte er jeg glad jeg ikke er fagforfatter, fagoversetter eller for den del læreplanforfatter som skal navigere mellom norske begreper som digital kompetanse, digitale ferdigheter (instrumentelt) digitalt verdensbilde (vitenskap eller livssyn?), grunnleggende ferdigheter and the entire Plethora of Conceptions of Digital Literacy (Lankshear og Knobel). Jeg var ihvertfall glad da jeg traff igjen våre gamle venner distribuert og situert i denne teksten...
Men artikkelen inneholder langt mer enn det jeg har omtalt, se dette innlegget som en anbefaling av en artikkel som er meget lesverdig om enn noe jobbig kanskje.
Jeg finner det enormt spennende å strekke seg mot forståelse av nye ord og begreper, og så er faktisk et annet språk en annen måte å analysere virkeligheten på. Så å møte problemstillinger på et engelsk som går litt utover å bestille på puben, gir ny forståelse. Det er derfor all grunn til å ta bryet med å lese Lankshear & Knobel om Digital literacies - Concepts, Policies and Practices.
For meg betyr begrepsbruk mye, og jeg reagerer i utgangspunktet på bruken av ordene literacy og literacies i en norsk tekst, slik vi møter det hos Dons og andre. Men jo mer en knar på disse begrepene, jo verre blir det å finne en norsk oversettelse. Kanskje er det derfor ikke verre å brukes slike engelske begrep enn alle de greske og latinske uttrykkene mange ikke vet at vi menger oss med. Jeg tenker på dagligdagse ord som klasse, program, skole, eksamen og alle de andre.
Men så litt til innholdet. Forfatterne fokuserer på en forståelse av literacy som literacies, altså et flertallsbegrep, og de støtter seg på en rekke andre fagfolk (innledningen til artikkelen). Erstad tar også opp denne diskursen og refererer til Paolo Freires og Donaldo Macedos beskrivelse av prosessen mot et utvidet tekstbegrep og en større grad av oppmerksomhet om vår evne til å dekode informasjon i en variasjon av ulike former, fra skrift til lyd, grafikk og bilder som reading the world (Freire og Macedo 1987).
Til og med Kunnskapsforlagets engelsk-norsk oversetter literacy som tradisjonelt begrep med lese- og skriveferdigheter, altså flertall. Lankshear og Knobel peker på mangfoldet, myriadene av digitale literacies (der sa jeg det også) som argument for å bruke nettopp flertall: "a veritable legion of digital literacy".
De viser også til styrken i å anlegge et sosiokulturelt perspektiv på literacy som praksis, samt nytten som kan vokse fram av et ekspansivt syn på digitale literacies, ferdigheter, kompetanser i institusjonell læring for å oppnå mestring og mening.
Det multimediale mangfoldet, mangfoldet i informasjon som skal presenteres og mangfoldet i kommunikasjonssituasjonene må altså gjenspeiles i det språklige begrepet, altså i flertall:
"According to this ideal, digital litteracy enables us to match the medium we use to the kind of information we are presenting and to the audience we are presenting it to." (artikkelsen p.3, NTNU-kompendiet p. 127).
På en måte er jeg glad jeg ikke er fagforfatter, fagoversetter eller for den del læreplanforfatter som skal navigere mellom norske begreper som digital kompetanse, digitale ferdigheter (instrumentelt) digitalt verdensbilde (vitenskap eller livssyn?), grunnleggende ferdigheter and the entire Plethora of Conceptions of Digital Literacy (Lankshear og Knobel). Jeg var ihvertfall glad da jeg traff igjen våre gamle venner distribuert og situert i denne teksten...
Men artikkelen inneholder langt mer enn det jeg har omtalt, se dette innlegget som en anbefaling av en artikkel som er meget lesverdig om enn noe jobbig kanskje.
søndag 10. oktober 2010
Hyperkompleksitet
Så har også jeg gått gjennom artikkelen om det hyperkomplekse samfunn av Lars Qvortrup.
Så langt sitter jeg med flere spørsmål enn svar - og det var vel meningen med artikkelen.
Et gjennomgående tema er at verden i dag er hyperkompleks. Mens vi før kunne sette enten Gud eller mennesket i sentrum, har vi i dag en verden med flere sentra. Den er så kompleks at det ikke er noe observasjonspunkt som gir full oversikt. Det ligger også til tanken at vi har en begrenset mulighet til å forstå det hele. Vi går fra et antroposentrisk (menneskesentrert) perspektiv til et polysentrisk (med flere sentra).
Et spørsmål er historisk. Når vi skal si at det hyperkomplekse samfunn og informasjonssamfunnet tok tak i oss? skal vi legge det til modernismen eller postmodernismen. Selv vil jeg holde en knapp på modernismen og kanskje spesielt mellomkrigstiden. Noen stikkord er det abstrakte maleriet, psykolanalysen, filmkunstens modning og radioen. Det var en tid da vi fikk hele verden i fanget og da vi også så reaksjoner på hyperkompleksiteten. Den mest kjente er nazismen. De arbeidet for enhet og orden.
Postmodernismen er på mange måter et forsøk på et svar på noen av de utfordringene som følger kompleksiteten.
Qvortrup nevner kampen mot hyperkompleksiteten. Han nevner de administrative forsøk på å holde tritt med utviklingen ved å stadig holde oversikt. Det er noe vi alle kjenner fra fenomener som kvalitetssikring og rapportering. Forsøk på å holde oversikt over en stadig mer kompleks virkelighet. Vi kjenner jo også de kinesiske byråkraters utrettelige arbeid med å forsøke å holde et stadig mer komplekst samfunn i tøylene.
Av en eller annen grunn kommer han i liten grad inn på de bevegelser som har kjempet hardest for en oversiktlig og ukompleks verden. Han nevner slow living og innvandringsmotstandere. En bevegelse han ikke nevner, men som er mer påtakelig er den islamske fundamentalismen. Den er oppstått som et svar på den moderne tids kompleksitet. Den er et iherdig forsøk på å skape en helheltlig, lovmessig og forutsigbar verden, begrunnet i evige og gudommelige sannheter. Her er rom for en lengre betraktning som ville sprenge dette innleggets rammer.
Qvortrup kommenterer Niklas Luhmann og hans betrakninger om kommunikasjon. Luhmann beskriver kommunikasjon, ikke som en aktiv handling, men noe man iakttar. Meningsdannelsen ligger hos mottakeren. Kommunikasjon er en forstyrrelse som besvares av en forstyrrelse den motsatte vei. Ham om det. I forhold til kommunikasjonsteori betrakter jeg dette som en blindvei.
Qvortrup skisserer noen organisatoriske konsekvenser av det hyperkomplekse samfunn, som desentralisering og at arbeid blir mer selvstendig. Vi må tilpasse oss en verden som ikke er monolitisk og universalistisk ren, men kompleks og uren. Likevel føler jeg at hans anliggende ikke er å gi svar, men snarere å gjøre leseren oppmerksom på problematikken ved hyperkompleksitet.
Så det blir som vi lærte av Jeopardy: Det viktigste er ikke å kunne alle svarene, men å stille de riktige spørsmålene. Derfor anbefales artikkelen.
Så langt sitter jeg med flere spørsmål enn svar - og det var vel meningen med artikkelen.
Et gjennomgående tema er at verden i dag er hyperkompleks. Mens vi før kunne sette enten Gud eller mennesket i sentrum, har vi i dag en verden med flere sentra. Den er så kompleks at det ikke er noe observasjonspunkt som gir full oversikt. Det ligger også til tanken at vi har en begrenset mulighet til å forstå det hele. Vi går fra et antroposentrisk (menneskesentrert) perspektiv til et polysentrisk (med flere sentra).
Et spørsmål er historisk. Når vi skal si at det hyperkomplekse samfunn og informasjonssamfunnet tok tak i oss? skal vi legge det til modernismen eller postmodernismen. Selv vil jeg holde en knapp på modernismen og kanskje spesielt mellomkrigstiden. Noen stikkord er det abstrakte maleriet, psykolanalysen, filmkunstens modning og radioen. Det var en tid da vi fikk hele verden i fanget og da vi også så reaksjoner på hyperkompleksiteten. Den mest kjente er nazismen. De arbeidet for enhet og orden.
Postmodernismen er på mange måter et forsøk på et svar på noen av de utfordringene som følger kompleksiteten.
Qvortrup nevner kampen mot hyperkompleksiteten. Han nevner de administrative forsøk på å holde tritt med utviklingen ved å stadig holde oversikt. Det er noe vi alle kjenner fra fenomener som kvalitetssikring og rapportering. Forsøk på å holde oversikt over en stadig mer kompleks virkelighet. Vi kjenner jo også de kinesiske byråkraters utrettelige arbeid med å forsøke å holde et stadig mer komplekst samfunn i tøylene.
Av en eller annen grunn kommer han i liten grad inn på de bevegelser som har kjempet hardest for en oversiktlig og ukompleks verden. Han nevner slow living og innvandringsmotstandere. En bevegelse han ikke nevner, men som er mer påtakelig er den islamske fundamentalismen. Den er oppstått som et svar på den moderne tids kompleksitet. Den er et iherdig forsøk på å skape en helheltlig, lovmessig og forutsigbar verden, begrunnet i evige og gudommelige sannheter. Her er rom for en lengre betraktning som ville sprenge dette innleggets rammer.
Qvortrup kommenterer Niklas Luhmann og hans betrakninger om kommunikasjon. Luhmann beskriver kommunikasjon, ikke som en aktiv handling, men noe man iakttar. Meningsdannelsen ligger hos mottakeren. Kommunikasjon er en forstyrrelse som besvares av en forstyrrelse den motsatte vei. Ham om det. I forhold til kommunikasjonsteori betrakter jeg dette som en blindvei.
Qvortrup skisserer noen organisatoriske konsekvenser av det hyperkomplekse samfunn, som desentralisering og at arbeid blir mer selvstendig. Vi må tilpasse oss en verden som ikke er monolitisk og universalistisk ren, men kompleks og uren. Likevel føler jeg at hans anliggende ikke er å gi svar, men snarere å gjøre leseren oppmerksom på problematikken ved hyperkompleksitet.
Så det blir som vi lærte av Jeopardy: Det viktigste er ikke å kunne alle svarene, men å stille de riktige spørsmålene. Derfor anbefales artikkelen.
alt har en årsak
Her er forklaringen på den siste ukens inaktivitet på bloggen.
Jeg har ikke nett der ute.
Bildene viser to sider av samme sak. Men det var et magert utbytte i år.
lørdag 2. oktober 2010
All that is solid
Etter å ha lest de siste innleggene til Janne og Sverre, slår det meg at digitaliseringen harmonerer godt med tankene om modernitet. Jeg nevnte i en kommentar til Jannes innlegg en bok av Marshall Berman om erfaringen med moderniteten. Den har tittelen "All that is solid melts into air". En moderne verden er ikke stabil, men i bevegelse. vi må forholde oss til stadig nye tanker og redskaper.
Men har verden noen gang vært stabil? Om vi går tilbake til middelalderen, eller 1700-tallet, så var verden full av katastrofer og uforklarlige ulykker. Folk levede en hårsbredd fra undergangen - slik mange fortsatt har det rundt i verden. Det skal ingen ting til før det hele bryter sammen.
Kan vi se den gamle samfunnsstrukturen som et ønske om å skape stabilitet og trygghet i en usikker verden, snarere enn et uttrykk for at verden faktisk var stabil?
Er moderniteten et uttrykk for at vi er kommet til et så høyt nivå av velstand og trygghet at vi tør å se endringene og usikkerheten i øynene?
Jeg vet ikke.
Når IKT har fått et så sterkt grep på vår bevissthet, må det være mer enn at det er praktisk og morsomt. Det må være at det treffer noe grunnleggende i vår måte å tenke på.
Men har verden noen gang vært stabil? Om vi går tilbake til middelalderen, eller 1700-tallet, så var verden full av katastrofer og uforklarlige ulykker. Folk levede en hårsbredd fra undergangen - slik mange fortsatt har det rundt i verden. Det skal ingen ting til før det hele bryter sammen.
Kan vi se den gamle samfunnsstrukturen som et ønske om å skape stabilitet og trygghet i en usikker verden, snarere enn et uttrykk for at verden faktisk var stabil?
Er moderniteten et uttrykk for at vi er kommet til et så høyt nivå av velstand og trygghet at vi tør å se endringene og usikkerheten i øynene?
Jeg vet ikke.
Når IKT har fått et så sterkt grep på vår bevissthet, må det være mer enn at det er praktisk og morsomt. Det må være at det treffer noe grunnleggende i vår måte å tenke på.
Abonner på:
Innlegg (Atom)