Så har også jeg gått gjennom artikkelen om det hyperkomplekse samfunn av Lars Qvortrup.
Så langt sitter jeg med flere spørsmål enn svar - og det var vel meningen med artikkelen.
Et gjennomgående tema er at verden i dag er hyperkompleks. Mens vi før kunne sette enten Gud eller mennesket i sentrum, har vi i dag en verden med flere sentra. Den er så kompleks at det ikke er noe observasjonspunkt som gir full oversikt. Det ligger også til tanken at vi har en begrenset mulighet til å forstå det hele. Vi går fra et antroposentrisk (menneskesentrert) perspektiv til et polysentrisk (med flere sentra).
Et spørsmål er historisk. Når vi skal si at det hyperkomplekse samfunn og informasjonssamfunnet tok tak i oss? skal vi legge det til modernismen eller postmodernismen. Selv vil jeg holde en knapp på modernismen og kanskje spesielt mellomkrigstiden. Noen stikkord er det abstrakte maleriet, psykolanalysen, filmkunstens modning og radioen. Det var en tid da vi fikk hele verden i fanget og da vi også så reaksjoner på hyperkompleksiteten. Den mest kjente er nazismen. De arbeidet for enhet og orden.
Postmodernismen er på mange måter et forsøk på et svar på noen av de utfordringene som følger kompleksiteten.
Qvortrup nevner kampen mot hyperkompleksiteten. Han nevner de administrative forsøk på å holde tritt med utviklingen ved å stadig holde oversikt. Det er noe vi alle kjenner fra fenomener som kvalitetssikring og rapportering. Forsøk på å holde oversikt over en stadig mer kompleks virkelighet. Vi kjenner jo også de kinesiske byråkraters utrettelige arbeid med å forsøke å holde et stadig mer komplekst samfunn i tøylene.
Av en eller annen grunn kommer han i liten grad inn på de bevegelser som har kjempet hardest for en oversiktlig og ukompleks verden. Han nevner slow living og innvandringsmotstandere. En bevegelse han ikke nevner, men som er mer påtakelig er den islamske fundamentalismen. Den er oppstått som et svar på den moderne tids kompleksitet. Den er et iherdig forsøk på å skape en helheltlig, lovmessig og forutsigbar verden, begrunnet i evige og gudommelige sannheter. Her er rom for en lengre betraktning som ville sprenge dette innleggets rammer.
Qvortrup kommenterer Niklas Luhmann og hans betrakninger om kommunikasjon. Luhmann beskriver kommunikasjon, ikke som en aktiv handling, men noe man iakttar. Meningsdannelsen ligger hos mottakeren. Kommunikasjon er en forstyrrelse som besvares av en forstyrrelse den motsatte vei. Ham om det. I forhold til kommunikasjonsteori betrakter jeg dette som en blindvei.
Qvortrup skisserer noen organisatoriske konsekvenser av det hyperkomplekse samfunn, som desentralisering og at arbeid blir mer selvstendig. Vi må tilpasse oss en verden som ikke er monolitisk og universalistisk ren, men kompleks og uren. Likevel føler jeg at hans anliggende ikke er å gi svar, men snarere å gjøre leseren oppmerksom på problematikken ved hyperkompleksitet.
Så det blir som vi lærte av Jeopardy: Det viktigste er ikke å kunne alle svarene, men å stille de riktige spørsmålene. Derfor anbefales artikkelen.
Takk for et tankevekkende innlegg, Michael. Som du selv antyder, kan det være diskutabelt når "det hyperkomplekse" tok tak i oss for alvor. Selv vokste jeg op i etterktigstida, med en radiokanal, en TV-kanal og bygdekino, en lærer (fådelt skole), en statsreligion, manuell telefonssentral, heimeværende mor og ingen fraskilte i mils omkrets. En sterk kontrast til dagens virkelighet.
SvarSlettDu har et godt poeng vedr. islam. Når Quortrup ikke nevner det, kan det henge sammen med at det er noen år siden artikkelen ble skrevet, og denne problematikken var ikke så påtrengende som den er nå.
Sjøl synes jeg Quortrups artikkel er fascinerende og viktig. Ikke minst fordi den viser hvor viktig det er at unge mennesker får god navigasjonshjelp. Undersøkelser har vist at vi ikke kan overlate ansvaret for denne navigasjonshjelpen til foredre. De har ikke kunnskap nok. Derfor får også skolen en ekstra viktig rolle i dannelsesprosjektet.
Ellers er jeg enig med deg når det gjleder spørsmål og svar!
Bra innlegg. Eg har lese om Lars Qvorstrup, administrasjon av hyperkomplesitet i boka til Rune J.Krumasvik "Skulen og den digitale lær..No skal eg lese meir i artikkelen. Det at elevar får god navigasjonshjelp er kanskje skulen sin viktigste oppgåve. Då er lærarens kunnskap om dagens hyperkomlesitet eit viktig redskap.
SvarSlettHmm..komplekst er det i alle fall for meg å forstå alt Quostrup skriver.
SvarSlettInteressante refleksjoner rundt om vi lever i en kompleks, hyperkompleks for ikke å si überkompleks kontekst, når dette oppstod og hva det består i. Jeg tenker uansett at det er en realitet vi må forholde oss til og som har sine konkrete utfordringer i den virkeligheten vi står i.
SvarSlett