Ute er det mørkt. Vinteren kommer, eller for å si med Jagland, den er her allerede. Vinden fyker over byen og kulden kryper nedover åsene og innover fra bygdene. Vi holder oss inne nå og gleder oss over at vi ikke sitter i en seilskute ute på det åpne havet.
"Der ute gikk hemulene med store, tunge trinn;
langt borte hylte hufsa høyt i natt og måneskinn,
og dørene ble stengt, og lamper brant i nattens dyp
hos skremte kryp som søkte trøst hos andre skremte kryp.
Men hvem skal trøste knøttet ved å ham at især
om natten blir det nifse meget værre enn det er"
(Jansson 1960)
Vinteren er tiden for ettertanke. Den er også tiden for planlegging. Vi må alltid ha vinteren med i regnestykket når vi legger planer. Ellers blir de bare en sommertanke. Kanskje det er det som er den prinsippielle forskjellen mellom systematisk og usystematisk utvikling. Den usystematiske speiler sommerens spontane glede, samtidig som den mangler det langsikige perspektivet. Den systematiske utviklingen speiler vinterens tålmodighet og nødvendigehten av at vi må tenke langt fremover om vi skal overleve.
I forrige innlegg kom jeg inn på Ola Erstads (2010)oppdelig av skoler i de som tenkte utviklingsorientert og ikke, samt de som tenker systematisk og ikke. Jeg vil se bort fra de som ikke tenker utviklingsorientert, men konsentrere meg om de utviklingsorienterte.
Den farlige grøften, er den han kaller "pendelskolen". Man er positive til endringer, men siden man ikke arbeider systematisk og målrettet nok, skifter man fokus etterhvert som nye innspill kommer opp. De har ofte svak ledelse og uklare mål. De kan jobbe intenst i en periode med en ting og så skifter de plutselig fokus, for å jobbe med noe annet. En grunn til at denne fallgruben er så lett å dette i, er at alle de nye innspillene vil fremstå som forfriskende nytenkning. Motstand vil virke som bakstreversk. Men så blir resultatet at man kaster en rekke baller opp i luften og klarer ikke lande noen av dem. Dette trenger ikke bare være noe som skjer på skolenivå. Det kan også skje på skoleeiers nivå. Ting blir satt i gang uten at man har tenkt det gjennom og så kommer til dels motstridende justeringer etter hvert. Men hele tiden er vi på vei. - hit og dit. Det skjer vel helst der en ledelse er opptatt av å henge med i tiden, samtidig som de ikke kjenner materien godt nok. Det blir en paralell til Hegel og "Herre og knekt", som jeg kommenterte tidlig i prosessen. Som leder må du kjenne håndverket. Det er bare da du kan videreutvikle det.
Erstad setter opp motsetningen, nemlig skolen med "nye handlingsrom". De arbeider både systematisk og utviklingsorientert. Den har en skolekultur som er åpen og positiv til endring. Dessuten arbeider alle i skolen på en måte som er systematisk og målrettet. Det siste er det viktigste og det vanskeligste. For ved utvikling vil det alltid være ulike synspunkter og ønsker. Dersom man klarer å få aksept for en retning har man virkelig kommet langt. Spesielt om denne retningen holder gjennom hele vinteren. Dette er skoler som kan betegnes som innovasjonsrettede og nyskapende. En slik skoletype er rettet mot de nye mulighetene og handlingsrommene som IKT skaper for lærere og elever. Men de er også rettet mot andre nye muligheter som åpner seg. teknologien blir et redskap for å realisere de pedagogiske mål skolen har satt seg.
Denne utviklingsprosessen krever noen avgjøresler som ikke nødvendigvis er populære. Det betyr at en som skal lede en slik prosess må kunne skjære gjennom, ta noen valg og stå for dem. Det trenger ikke være nye skoler. Faktisk har nye skoler den innebygde faren at kollegiet kommer dit samtidig og at de stivner sammen, uten at noen merker det. De skoler jeg kjenner som har vært gjennom de mest radikale endringene, Ullern er en av dem, har det til felles at de har vært i en form for krise. De grep ledelsen har tatt har vært en dyd av nødvendighet for at skolen overhodet skulle overleve. De har også hatt en stor utskiftning i personalet. Vi kan ikke forvente at mange skoler skal komme i en så akutt situasjon. Det stiller desto større krav til ledelsen. Hvordan få til en utvikling i en skole der ting går rimelig greit? En ting er å modernisere teknologien. Noe ganske annet er å modernisere pedagogikken.
I det arbeidet kan vi, når det er mørkt og blåser som værst, gå tilbake til diktet om knøttet og spesielt siste linje.
" I mørket blir det nifse meget værre enn det er".
Erstad O. (2010) Digital kompetanse i skolen - en innføring (2 utgave). Universitetsforlaget.
Jansson T. (1960). Hvem kan trøste Knøttet? Norsk utgave ved André Bjerke. Aschehoug 1960. Etter svensk original 1960.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar