"De svakeste klarer ikke konsentrere seg . Datamaskinen er et distraksjonsmoment. Særlig på yrkesfag."
Sitatet er hentet fra Kjell Atles artikkel om kompetent klasseledelse. Det er også agenda for et møte vi skal ha imorgen om en klasse på medier og kommunikasjon hos oss.
Situasjonen han skisserer fra Nord-Trøndelag viser at det er ikke bare bare å innføre bærbare datamskiner i videregåedne skole. Han viser at mange synes det erblitt tyngre å undervise og at de føler seg mindre kompetente. Han peker på at de som har et positivt syn på IKT som pedagogisk redskap, har et annet syn og at det gjelder hele feltet av undervisningen. Utviklingen blir enten selvforsterkende negativ, eller selvforsterkende positiv. Jfr. Matteuseffekten som jeg skrev om i forrige innlegg (der kalte jeg den for Matteussyndromet, sorry). Noen utvikler pedagogoske opplegg som funker med IKT go blir mer positive, jobber bedre osv. andre gjør det ikke, blir mer negative og jobber dårligere. Det hele er underbygget med statistikk, som vi sikekr t får enda mer ut avetter å ha tatt modul 11 i dette kurset.
Det interessante er at en del av de problemene som blir nevnt også er høyst synlige på et studieprogram der datamaskinen er det sentrale arbeidsredskapet og folk i høyeste grad er kompetente. Dermed kan vi ikke bare avfeie problemene med at det bare er å vente ti lde som ikke behersker teknologien går av med pensjon om 15 år, så går alt så meget bedre.
Selvfølgelig er det helt vesentlig at læreren selv bruker teknologien og ser den som en helt esntral og integrert del av undervisningen. Men så er det likevel utfordringer. Det var som pokker.
Han peker på at det er viktig å gjøre ting med maskinen som vi ikke kan gjøre med blyant og papir. Dermed åpner den for en utvidet læringsarena.
Det er et annet forhold som jeg vil trekke frem her. Grunnen er at det vil gjøre seg gjeldende uansett hvor kompetente og motiverte vi måtte være. I kapitlet om strategier, nevner han tre innfallsvinker til å holde orden i et klasserom som er fullt av datamaskiner og elever.
Den ene er den teknisk-instrumentelle. Man sperrer for det man ikke vil ha. Han peker på at dette ikke handler om teknologi og at denne innfalslvinkelen er en blindgate. Man løser ikke pedagogiske utfordrigner med tekniske finurligheter. - dessuten kommer kompetente elever seg rundt problemet likevel.
Den andre er klare kjøreregler. Han peker på at det er vanskelig å etablere et regelverk som alle, både lærere og elever, er i stand til å håndheve.
Den tredje er å involvere elevene i problematikken. dette er noe vi gjør litt for skjelden. Poenget er ikke at reglene ble så veldig mye annerledes, men elevene fikk et annet eierforhold til dem.
De som tror han anbefaler den tredje innfallsvinkelen har gjettet riktig. Han understreker at pedagogikk er mellommenneskelig aktivitet som utspiller seg i møtet mellom lærer og elev. Når vi møter elevene som handlende og meningssøkende mennesker, gjør vi det også mulig for dem å opptre slik. Da kan vi også finne frem til gode løsninger i kalsserommet.
Så da er vi kommet litt lenger i forhold til møtet i morgen, og jeg vet om noe jeg skal ta opp i kontaktlærertimen i en annen klasse samme dag.
Avslutnignsvis kommer han inn på ledelse og understreker at det er mellomlederne, avdelingslederne, som er de viktigste pdriverne. De skal tilføre hver enkelt inspirasjon, energi og kreativitet. De skal oppmuntre, inspirere og engasjere. så var det det, da. ...
Jeg så plutselig for bildet fra gralslegenden med The Fisher King. Når kongen er syk, ligger landet øde. Når han er frisk, blomstrer det. Dette er svært viktig og noe vi bør ha i bakhodet hver dag vi møter våre folk.
Joda, det er i grunnen som pokker. Men det verste (beste?)er at jeg ikke ser noen vei tilbake, det er heller det at jeg tror veien til målet er litt krokete. Før møtet i morgen slutter jeg meg helt til at involvering av elevene er den eneste veien å gå for dere, selv om den heller ikke er enkel.
SvarSlettJeg tenker at Matteuseffekten tross alt er bedre enn Matteuspasjonen. her må det utføres ledelse på alle nivåer, og ledelse er vel å håndtere dilemmaer.
Hanne H referer til en konferanse vi var på i Buskerud om mobbing der et case rundt digital mobbing ble presentert av offeret. Det hadde vært enklere uten nettet, men når nå dette nettet er der, hvordan skal vi sammen med ungdom finne fram til veier å leve med denne kompleksiteten på?
Vi som er meget godt voksne skoleledere (viser til meg selv) har nå valget mellom å markere eller å parkere. Vi må strekke oss og ta inn dilemmaene og engasjere oss. Kaste oss ut i det og praktisere. Lars Weisæth og Ragnar Kjeserud beskriver fornektelses-syndromet i boka "Ledelse ved kriser" (Weisæth og Kjeserud 2008). "En ting er å lese om sex, noe helt annet er å praktisere det".Fornektelsen fører ikke til noe positivt i noen slags kriser, og for en del skoler, skoleledere og lærere er det nå faktisk krise stilt opp mot den digitale veggen.
Ved egen skole har vi stengt for Facebook og MSN i undervisningsøktene fram til jul som en prøveperiode. Vi vet at det bare er illusjon å tro at dette er vanntett, men definerer denne perioden som en refleksjonsperiode for å lage kjøreregler vel vitende om at veien er irreversibel.
De tiltakene en velger må være hensiktsmessige.
Men det går nok bra til slutt. "Alt er til det beste i den beste av alle verdener", sier Voltaire i beretningen Candide (Voltaire 1759). Etter det store jordskjelvet som ødela tre fjerdedeler av Lisboa besluttet landets vise menn at det mest effektive middel for å unngå total ødeleggelse av byen var å brenne noen kjettere langsomt på bålet. Det ble da også gjort under store seremonier. "Samme dag skalv igjen jorden med en fryktelig larm2 bemerker Voltaire tørt.
Og slik ser verden ut i Vestfold
SvarSletthttp://www.nrk.no/nyheter/distrikt/ostafjells/vestfold/1.7358073
I min tid som skoleelev hvisket vi til hverandre i timen og sendte håndskrevne lapper mellom pultene, det var den gang verden var analog og vi ikke hadde tilgang til noen eller noe som befant seg utenfor klasserommets fire vegger. Når elevene nå surfer på Facebook o.l. så tror jeg det er uttrykk for akkurat det samme som vi drev med.
SvarSlettHva betyr egentlig skolen for elevene? Min opplevelse er at videregående skole i dag først og fremst er en sosial arena for de fleste av dem og at det faglige kommer i andre rekke. Våre voksne problemstillinger er derfor ikke elevenes. Våre problemstillinger er farget av at skolen er en arbeidsplass vi selv har valgt og at vi har ansvar for arbeidsdagens innhold. Dessuten er vi voksne for det meste reflekterte og som lærere trent i observasjon av læringsmiljøet. Er ikke vår holdning til hva som foregår i klasserommet en helt annen nå enn da vi var elever? Det største vi kan oppnå, tror jeg, er å involvere elevene i problematikken. Kanskje de da kan se hvilken rolle de selv spiller i dette bildet og engasjere seg i å definere premisser for sitt eget lærings- og arbeidsmiljø.
Da jeg gikk i videregående tegnet jeg i alle timene. Til jul i første fikk jeg en tegneblokk i presang av en av jentene i klassen, som syntes det var for galt at jeg ikke tegnet på bedre papir. Resten av tiden i videregående hadde jeg med tegneblokk hver dag og et batteri av penner i flere farger og ulike typer kalligrafipenner som jeg prøvde ut. Jeg tegnet gjerne kart, for det tok lengst tid, og så fantaserte jeg om hvordan det var i de landskapene jeg tegnet kart for. Jeg har de tegneblokkene fortsatt. Men det ble folk av oss også, som de sier på bygda. Det er vel mye det samme de gjør i dag.
SvarSlettMøtet om arbeidsmiljø på tredje trinn kom et stykke på vei, i forhold til strategi med å involvere elevene.
Jeg har en gruppe på andre trinn og tok opp spørsmålet. De mener at de jobber bra - i alle fagene. Det er bra. De synes også at de bruker maskinene fornuftig, men måtte smile da jeg spurte om de aldri brukte dem til fjas. Da jeg lurte på hva som skulle til for å jobbe, om mulig, enda bedre, svarte det at det var viktig å ha nok å arbeide med.
Så da blir vel konklusjonen at lediggang er roten til alt ondt.
du er virkelig morsom, Michael :-D
SvarSlettHer tror jeg det kan dras mange anekdoter. Da jeg gikk på folkeskolen, hadde vi et åt klasserom i første etasje mot skolegåden.
SvarSlett"Frøken" sydde da sidegardiner som dekket vinduene opp i to meters høyde slik at vi ikke kunne se ut i skolegården.
Nå vet jeg ikke om jeg kan si så mye som at det er blitt folk av oss, men det var godt oppmøte på 50års klassefesten for et par uker siden.