Noen av mine tanker om å skrive blogg

Å skrive blogg har vært en helt ny erfaring for meg. Men skrivearbeidet viste seg raskt å inneholde kjente grunnleggende elementer. Fra starten var det mystisk og litt skummelt, fordi jeg på en måte ikke helt forsto konteksten jeg befant meg i. Når har jeg blottlagt meg for hele verden? Har jeg gjort noe ugjenkallelig ved å trykke på knappen for publisering? Blir jeg saksøkt for noen påstander? The point of no return liksom.

Så ble det som å skrive i andre sjangre, men litt mer skjerpa eller kanskje litt som å sitte i et eksamenslokale. Men selve skrivesituasjonen ble trygg ettersom jeg er vant til å uttrykke meg skriftlig, også for en større mottakergruppe. Å velge sjanger ut fra den konteksten bloggen skulle fungere i, ble neste utfordring.

Skulle jeg skrive etter en klar disposisjon, en rød tråd gjennom de ukene jeg visste skriveriene til syvende og sist ville bli gjenstand for vurdering? Skulle jeg legge meg opp til en artikkel- eller essayform, eller skrive mer ledig og slentrende? For min første blogg ble utfallet som jeg ser det nå en mix der det saklige har vekslet med det mer usaklige, og der det faglige har vekslet med det mer dagligdagse. På denne måten kan vel bloggskriveriene mine sies å ha blitt mindre faglige enn en serie med tradisjonelle oppgaver ville vært.

Lesing og skriving på egen og andres blogger har vært aktiviteter i et felles rom, et tredje rom, et nettverk med den medstudenten jeg har delt blogg med, med “de nærmeste” i basisgruppa og den litt større gruppa av alle som går på samme studiet. Jeg har i mindre grad deltatt i plenumsdiskusjoner, men oppfatter at de mindre foraene implisitt har fungert som støtte til hverandre ved at vi har fulgt med på de andres aktivitet.

For min del må det sies at tida har vært en sterk begrensning, slik det naturligvis har vært for de fleste. Å forene full jobb som rektor med å lese fag, selv skrive og så interagere i flere fora, har vært krevende. Det er likevel utvilsomt skapt noen arenaer for samtenking, samskriving og dermed samlæring som er langt tettere og utviklende enn samarbeidet vi hadde på tidligere moduler i studiet ved NTNU. En kan si at form og innhold til en viss grad er blitt ett ved at vi har praktisert en “sosio” læringsform som vi ellers har arbeidet med å tilegne oss i teorien. 

I perspektiv av prosess versus produkt er erfaringene med bloggskriving et endelig produkt når vi ser avslutningen av modulen som en milestein. Men i det studiet og den lærings-prosessen vi står i, opplever jeg at vi, jeg, er i ferd med å få et begynnende grep på en arbeidsform som er ny for flere enn meg. Jeg er nesten på gamle studiedagers kollokvium, og tenker at jeg vil ta med meg denne arbeidsformen videre gjennom de følgende modulene. Jeg befinner meg i en fase av nettverksbygging som jeg er spent på å se fortsettelsen av.

Et mål for skriveprosessen var å involvere andre i egne omgivelser. Jeg er tilfreds med at jeg fått innlegg fra folk fra tre nivåer i mitt nettverk, lærernivået på egen skole, medrektor og ansatt i pedaogisk avdeling på fylkesnivået. Så ser jeg at jeg gjerne skulle hatt med flere. Når det har skjedd i beskjeden grad, tros jeg at blogg ikke er en innarbeidet arbeidsform for de fleste jeg samhandler med. Men jeg tenker også at ord som  som literacy, situert og konvergensprosesser har vært avstandsskapende. På en måte får en ikke i pose og sekk, faglige dialoger går ikke nødvendigvis sammen med dialog med et bredt nettverk.

Med den læringstradisjonen jeg har levd i, har jeg hatt problemer med ikke å ha en implisitt rød tråd gjennom perioden. Hele deltakelsen i studiet bygger for meg på en pendling mellom å tilegne seg ny kunnskap og å relatere den til egen virkelighet som rektor. Erstads modell for en digitalt kompetent skole har derfor fungert som en slags ryggrad jeg har bygd opp mine tanker rundt. Utgangspunktet, spørsmålet “Er Eiker videregående skole en digitalt kompetent skole?” er det selvsagt svært enkelt å besvare på flekken med: ja og nei, eller tja. Noen av Erstads betingelser er i høy grad realisert, andre er midt på treet, mens det for andre betingelser gjenstår ganske mye. Slik er det vel overalt, men poenget med modellen er for meg at den fungerer som en sortering av refleksjoner rundt hvor en skal rette oppmerksomheten framover. Den blir rett og slett en måte å legge strategien på som en projisering av temaer vi har arbeidet med i modul 7 framover i tid.  

Kampen om tida gjør at svar jeg gjerne skulle sittet med og drøftet med andre har blitt liggende på vent. Men jeg har fått mange idéer gjennom å blogge og ser at dette er en vei å gå videre på. Jeg ønsker derfor å videreutvikle studiebloggen som et tredje rom slik den til dels har fungert så langt. Mine hovedkonklusjoner blir dermed at det har gitt mye læring å blli kjent med blogging som sjanger og læringsarena, og at jeg ønsker å videreføre denne arbeidsmåten.