Hyperkompleksitet

Så har også jeg gått gjennom artikkelen om det hyperkomplekse samfunn av Lars Qvortrup.
Så langt sitter jeg med flere spørsmål enn svar - og det var vel meningen med artikkelen.

Et gjennomgående tema er at verden i dag er hyperkompleks. Mens vi før kunne sette enten Gud eller mennesket i sentrum, har vi i dag en verden med flere sentra. Den er så kompleks at det ikke er noe observasjonspunkt som gir full oversikt. Det ligger også til tanken at vi har en begrenset mulighet til å forstå det hele. Vi går fra et antroposentrisk (menneskesentrert) perspektiv til et polysentrisk (med flere sentra).

Et spørsmål er historisk. Når vi skal si at det hyperkomplekse samfunn og informasjonssamfunnet tok tak i oss? skal vi legge det til modernismen eller postmodernismen. Selv vil jeg holde en knapp på modernismen og kanskje spesielt mellomkrigstiden. Noen stikkord er det abstrakte maleriet, psykolanalysen, filmkunstens modning og radioen. Det var en tid da vi fikk hele verden i fanget og da vi også så reaksjoner på hyperkompleksiteten. Den mest kjente er nazismen. De arbeidet for enhet og orden.

Postmodernismen er på mange måter et forsøk på et svar på noen av de utfordringene som følger kompleksiteten.

Qvortrup nevner kampen mot hyperkompleksiteten. Han nevner de administrative forsøk på å holde tritt med utviklingen ved å stadig holde oversikt. Det er noe vi alle kjenner fra fenomener som kvalitetssikring og rapportering. Forsøk på å holde oversikt over en stadig mer kompleks virkelighet. Vi kjenner jo også de kinesiske byråkraters utrettelige arbeid med å forsøke å holde et stadig mer komplekst samfunn i tøylene.

Av en eller annen grunn kommer han i liten grad inn på de bevegelser som har kjempet hardest for en oversiktlig og ukompleks verden. Han nevner slow living og innvandringsmotstandere. En bevegelse han ikke nevner, men som er mer påtakelig er den islamske fundamentalismen. Den er oppstått som et svar på den moderne tids kompleksitet. Den er et iherdig forsøk på å skape en helheltlig, lovmessig og forutsigbar verden, begrunnet i evige og gudommelige sannheter. Her er rom for en lengre betraktning som ville sprenge dette innleggets rammer.

Qvortrup kommenterer Niklas Luhmann og hans betrakninger om kommunikasjon. Luhmann beskriver kommunikasjon, ikke som en aktiv handling, men noe man iakttar. Meningsdannelsen ligger hos mottakeren. Kommunikasjon er en forstyrrelse som besvares av en forstyrrelse den motsatte vei. Ham om det. I forhold til kommunikasjonsteori betrakter jeg dette som en blindvei.

Qvortrup skisserer noen organisatoriske konsekvenser av det hyperkomplekse samfunn, som desentralisering og at arbeid blir mer selvstendig. Vi må tilpasse oss en verden som ikke er monolitisk og universalistisk ren, men kompleks og uren. Likevel føler jeg at hans anliggende ikke er å gi svar, men snarere å gjøre leseren oppmerksom på problematikken ved hyperkompleksitet.

Så det blir som vi lærte av Jeopardy: Det viktigste er ikke å kunne alle svarene, men å stille de riktige spørsmålene. Derfor anbefales artikkelen.

alt har en årsak

Her er forklaringen på den siste ukens inaktivitet på bloggen.

Jeg har ikke nett der ute.

Bildene viser to sider av samme sak. Men det var et magert utbytte i år.

All that is solid

Etter å ha lest de siste innleggene til Janne og Sverre, slår det meg at digitaliseringen harmonerer godt med tankene om modernitet. Jeg nevnte i en kommentar til Jannes innlegg en bok av Marshall Berman om erfaringen med moderniteten. Den har tittelen "All that is solid melts into air". En moderne verden er ikke stabil, men i bevegelse. vi må forholde oss til stadig nye tanker og redskaper.
Men har verden noen gang vært stabil? Om vi går tilbake til middelalderen, eller 1700-tallet, så var verden full av katastrofer og uforklarlige ulykker. Folk levede en hårsbredd fra undergangen - slik mange fortsatt har det rundt i verden. Det skal ingen ting til før det hele bryter sammen.
Kan vi se den gamle samfunnsstrukturen som et ønske om å skape stabilitet og trygghet i en usikker verden, snarere enn et uttrykk for at verden faktisk var stabil?
Er moderniteten et uttrykk for at vi er kommet til et så høyt nivå av velstand og trygghet at vi tør å se endringene og usikkerheten i øynene?

Jeg vet ikke.

Når IKT har fått et så sterkt grep på vår bevissthet, må det være mer enn at det er praktisk og morsomt. Det må være at det treffer noe grunnleggende i vår måte å tenke på.

bilder fra fjellet

Da fikk jeg opp bildene fra fjellet

Digitale skiller?

Michael og jeg er internasjonale, reisende og metaforiserende for tida, førstnevnte dog noe mer måteholden med metaforene. Men jeg likte godt beskrivelsen av spennet mellom den ekte opplevde fjellturen og på den andre siden den digitale planlegginga for utvekslingsbesøket fra den nederlandske skolen.

Etter en drøy uke på reisefot i Frankrike sitter mange inntrykk igjen. Natur og kultur er variert og mangesidig, et land du ikke blir lei av. Men jeg senser at det ulmer sosialt. De siste dagene tilbringer jeg i Caen, Normandie, på besøk hos en av lærerne ved vennskapsskolen vår her. Besøket på Le Memorial, et moderne museum med fokus på invasjonen, strendene, Jour J (D-dagen) og slaget om Normandie, var som en reise hundrevis av år tilbake hva gjelder kommunikasjonsteknologi i krigssammenheng. Men budskapet ble formidlet med moderne medier på en imponerende måte.

Det sterkeste er de menneskelige vitnesbyrdene fra lokalbefolkningen i Caen og Normandie. De som fikk betale prisen for invasjonen med uttalige tap av sivile og utbombede byer. Den dag i dag ligger det bomber overalt, og en kollega måtte evakuere huset sitt tidligere i år pga funn av bombe. Så krigsteknologien var moderne og effektiv nok!

Fransk skole og digital læring: vår vennskapsskole med ca 1800 elever har et dusin stasjonære elevmaskiner på biblioteket. Det er det. C'est tout. Forbudt med egne maskiner på skolen. Forbudt med bruk av sosiale medier. Forbudt å bruke skolens elevmaskiner uten oppsyn av lærer. Franske lærere bekoster selv sine bærbare dersom de ønsker å bruke slikt, i likhet med lærebøker, penner og blyanter også da. Elevene er lydige når læreren ser dem. Tror Frankrike skårer bedre enn oss i mange av de internasjonale undersøkelsene. Lurer litt på hvem som lager undesøkelsene og hvilket design de har...

Med sideblikk til Frønes og digitale skiller, i dette tilfellet mellom fransk og norsk skole: Frankrike er et ganske utviklet land (!) og kanskje kan ikke digitalisering forventes å gå rett fram og uten noen motforestillinger nå og da. For meg skal ikke skolen være motkultur, men også i en medkultur må digitalisering skje i en kontekst av organisk sammenheng. Verdisettene utfordres av teknologien på alle områder, og med Sigrid Undset mener jeg jo at "sed og skikk forandres meget, alt som tidene lider, og menneskenes tro forandres og de tenker anderledes om mange ting. Men menneskenes hjerter forandres aldeles intet i alle" Selv om mitt hjerte har en stadig større plass for det digitale, tenker jeg av og til: Festina lente!  

Maskinen min snakker plutselig fransk til meg når jeg blogger her, og det er jo litt kult så lærer jeg med IKT-uttrykk på fransk. Minikurs kommer om noen dager for de som måtte være interessert. Følg med.

På 1400 meter

Den siste uken har vært sterkt preget av en skoleutveksling med en videregående skole i Delft i Nederland. Vi har besøk av 13 nederlandske elever og 10 av våre egne er med på prosjektet. Vi har blant annet gått til Høgevarde, en turistforeningshytte på 1400 meter over havet. Der møtte vi vinteren, som kryper stadig lengre nedover fjellsidene. Mobildekningen forsvant på 1200 meter.

Det hele ble som en reise i tid. Vi vandret inn i et evig landskap av fjell, snø, og høye topper. Da vi kom opp fant elevene med en gang ut hvordan de kunne ha det hyggelig der oppe. Noen uforsket terrenget rundt, noen spilte kort, noen pratet, noen hugget ved og noen fyrte opp i ovnene. Alle hadde med mat og da en begynte å lage, fulgte de andre etter.

Noen var tidlig oppe neste morgen for å gå til den høyeste toppen, mens andre knapt var til å få opp av sengen. Noen hadde bedre klær og sko enn andre.

Det hele foregikk i en tidløs ro.

Det ser ikke ut til at fjellkompetansen er noe mindre enn den var.

Hva har dette med digitalisering å gjøre?

Forbindelsen er at vi bruker de redskaper vi har for hånden. Vi venner oss fort til nye steder og nye muligheter. Vi ser ulike muligheter og får ulikt utbytte. På mange måter orienterer vi oss i den digitale verden på samme måte som vi orienterer oss i et landskap.

Jeg skal ikke la metaforene ta overhånd.

En annen side med turen, er at den var basert på digital kommunikasjon. All informasjon om vær, føre, utstyr osv. var kommunisert digitalt. Dermed var det mulig å forberede en slik tur i Nederland.

Det handler vel om å bruke den teknologien vi har tilgjengelig på en mest fornuftig måte.

Tempus fugit...

September har gått i en fei, og som følge av mine rektorgjøremål etter skolestart får jeg først nå litt ro til å blogge. Etter hvert blir nok blogginga en del av forutsetningene for mine rektorgjøremål og for  å distribuere ledelse på skolen. For å sortere ulike aspekter av emnet i modul 7 vil jeg de nærmeste ukene ha en indre struktur med utgangspunkt i Ola Erstads modell for forutsetninger for en digitalt kompetent skole (Erstad 2010, fig. 7.3. s. 175). Denne modellen ønsker jeg å langt framme i hodet for å sortere egne refleksjoner rundt nettopp ledelse av skolen mot digitalisering. Så får det enkelt blogginnlegget bli mer lekent og utprøvende.      

At tida flykter er ingen ny observasjon. Den flyr til og med. Men den kommer jo også hele tida som en eller annen kineser skal ha sagt. Derfor er re- ikke bare tilbakeskuende, men også framover-skuende. Respektere er å se fram og tilbake i tid og i forhold mellom mennesker, det samme gjelder relatere, repetere (søke opp igjen), revidere (se på igjen), revolusjonere (snu på) og videre hele familien av ord som inviterer oss til sykliske om igjen eller re-prosesser.

For å trekke litt mer i Erstads modell, relaterer jeg den også til egen situasjon. Modellen er i sin enkelhet nyttig for å tegne opp elementene i egen studie- og arbeidssituasjon for å strukturere erfaringer, inntrykk og tanker i  synergi mellom studium og arbeid. Jeg ønsker å se egen og skolens læringssituasjon under ett og kommentere teori jeg tilegner meg samtidig med refleksjoner (ombøyninger) rundt eget arbeid.  Salut Sverre, nå i Tours.