leksikale gleder

Da jeg var 14 år gammel fikk jeg Salomonsens konversationsleksikon, anden udgave. Det ble gitt ut i 26 bind i perioden 1915-1930. Jeg elsket det, siden det var en nesten uendelig kilde til eksakt kunnskap. Det var dessuten en av mine første frustrende opplevelser av kildens utilstrekkelighet. Jeg kom nemlig over to artikler som var gjensidig motstridende. Det var antakelig en uvesentlig detalj i norrøn mytologi, men opplevelsen var viktig. Leksikonet var ikke en autoritativ blokk av uangripelig kunnskap og visdom der alle artiklene støttet opp om hverandre. Jeg husker fortsatt den frustrerende opplevelsen av å prøve å sammenholde to artikler som ikke gikk opp i en høyere enhet. I ettertid ser jeg på det som et viktig trinn i min egen akademiske utvikling.
Dette minnet kom naturlig nok opp da jeg leste artiklen av Mona Solvoll om Wikipedia i kompendiet. Den kommenterer nettop at Wikipedia er et ustadig leksikon. Nettop ved at det kan være kabaler som ikke går opp, skjerper det leserens kritiske sans. Vi må forholde oss aktivt kritiske til stoffet. Dette er en utfordring i alle betydninger av ordet. Vi kan ike regne med at en artikkel er den endelige sannhet. Vi er langt fra den gudegitte sannhet uttrykt i svarene Magister dixit – Mesteren har sagt det, eller Roma locuta, causa finita. Roma har talt, saken er avsluttet. MAnge opplever nok dette som skremmende. Vi ser det i to forhold. Mange advarer sine elever og studenter mot å bruke Wikipedia for mye på grunn av denne manglende autoritet. Dessuten peker Solvoll på at mange akademikere ikke gidder å skrive for Wikipedia, da det ikke gir videre prestisje å ha noe pubilisert der. -Kanskje tvert om.
Noe hun ikke peker på, men som jeg tror er viktig, er Norge er et land som i bruker svært mye engelsk Wikipedia sammenligneet med den på eget språk. da er det naturlig at vi i den engelske utgaven blir mer passive konsumenter enn om vi hadde forholdt oss mer til den norske.
En annen side ved dette er at Wikipedia mangler en grunnleggende filosofi. Andre kjente leksika, som Encyclopedien, Arbeidernes leksikon og Pax leksikon, hadde et klart uttalt formål. De var både opplysning og ideologi. Wikipedia tilstreber seg en nytralitet. Man skal klemme artiklene inn i en fast og nøytral form. Solvoll bruker Jostein Gripsrud som eksempel på at dette kan falle markerte akademikere tungt for brystet. De kan bli for personlige for malen. Jeg kjenner igjen dette nøytralitetsetos fra en del amerikansk forskning og nyhetsformidling. Resultatet blir lett at det blir tannløst og drepende kjedelig.
Likevel har Wikipedia en del meget spennende muligheter. Man kan selv legge ut artikler om emner. Solvoll viser til prosjekter der studenter har skrevet Wikipediartikler. Dette har skjerpet selvkritkken i forgold til egen tekst. Jeg har litt erfaring med å gjøre det selv. Jeg har rettet feil i artikler og oppdatert artikler. Jeg har også kastet ut agn. Jeg vet ikke hvor vanlig det er, men jeg har opprettet artikler om personer som jeg mente fortjente omtale. De har til dels vært svært korte. Men så har jeg sett at andre har supplert og fullført dem. En av dem ble plutselig på nynorsk.
Innenfor felt jeg selv jobber med, har jeg funnet relativt få feil. Noen steder kommer vi bort i kontroversielle emner. Det stedet jeg har funnet mest direkte misvisende opplysnigner, er i artikler om minoriteter i Øst-Europa. Det er jo også en kruttønne.
Men de gamle leksika er jo også uttrykk for en tid og en historisk prosess. Når Salomonsen trøstig ga ut bind etter bind gjennom verdenskrigen og utallige revolusjoner er det klart at dette også blir uttrykk for en tid i endring. I noen artikler står det at den beskriver forholdene som de var og at man ikke vet hordan de kommre til å bli.
Hvordan blir så dette for elevene. Vi kan regen med at de stort sett bruker et leksikon til å finne de harde fakta. Hvem, hva, hvor. I mindre grad vil de søke å finne svar på hvordan og hvorfor. I et slikt arbeid vil Wikipedia være en god port inn i å få oversikt over et emne. slik er det nyttig. Samtidig er nyttig fordi de får innprentet så ettertrykkelig at den leksialske kunnskapen ikke er endelig. Der ligger det også en god porsjon læring.
Solvoll skriver om muligheten til å pubilisere selv. Der tror jeg nok ikke det er mange elever i videregående skole som befinner seg - dit kommer noen av dem senere.
Jeg merker på mange elever at de har lært at Wikipedia er litt suspekt. De er litt usikre på hvor mye de kan stole på det. Samtidig bruker de det hemningsløst. Det henger også sammen med at de færreste skoleprosjekter går over så lang tid at elevene går løs på andre kilder. Til det trengs ikke bare tid, men kunnskap om hvordan man bruker en fagbok. Det blir lett til at de blar formålsløst rundt. Det virker ofte som om innholdsfortegnelse og register er fremmed mark. Da blir ikke boken brukt, selv om den ligger rett foran nesen. Det jeg kunne ønske meg i dagens skole var:
1. mindre frykt for Wikipedia.
2. kildekritikk basert på at man sjekker Wikipedia opp mot andre kilder.
3. Større kunnskaper om hvordan man finner frem i et bibliotek
4. større kunnskaper om hvordan man bruker en fagbok.
Det kunne hjelpe på både kunnskapstilegnelsen og refleksjonsnivået.
Jeg ser en del sammenhenger mellom det jeg ser her og det jeg skrev om Cuban. Wikipedia gir oss en mulighet til være aktuelle her og nå. utfordringen er å være det med kompetanse. Dermed kan vi bli medskapere og ikke bare passive tilskuere til vår egen tid.