tirsdag 21. september 2010

On the face again

Noen erfaringer.
1. Facebook er ikke egnet til kakeoppsrifter likevel. Det blir for lange tekster for formatet. Jeg prøvde meg med Drammenskaker, men det ble bare surr.
2. Om du registrerer deg med jobbmailen på Facebook, blir det et fordømt surr. Det lureste er å ha en egen mailadresse du bare bruker til Face.
3. Hvem som spør hvem om å bli venn er et interssant studium i hierarki og nærhet. Jeg prøver fortsatt å føle meg frem i forhold til hvem jeg synes det er passende å spørre.

men det som nå interesserer meg mest:
4. Facebook er et uttrykk for en vennlighetskultur, det noen kaller Minnesota nice. Alle smiler og er hyggelige.

Denne kulturen har forøvrig sin skygge. Den beskrives i Wisconsin Death trip, en undersøkelse av Michael Lesy, der han gikk gjennom lokalaviser fra slutten av 1800-tallet. I avisene sto beskrivelser av menighetspicnic og familiebesøk. På samme side kunne man finne beskrivelser av opprørende mord, selvmord og uforstålig galskap. Det er den samme motsetning mellom overflatens harmoni og de underliggende demonene vi finner igjen i Rølvågs bøker fra Midtvesten og i brødrene Cohens Fargo.

Så langt har jeg bare sett den smilende overflaten. I reglene har de jo også søkt å sette en stopper for demonene. De er kanskje på andre sosiale nettsteder?

4 kommentarer:

  1. Noen små ovnsbakte runde kaker med bunn, mandelmasse og glassur. Oppskriften står i Henriette Schønberg Erkens kokebok, men jeg har aldri vært borte i dem ellers. Jeg kan selvfølgelig komme rundt problemet ved å scanne siden og legge ut bildet.

    SvarSlett
  2. eller bake med deg til neste samling :)

    SvarSlett
  3. På same måte som med alle andre ting bruker ein vel facebook som ein arena for å bygge opp iscenesettelsen av seg sjølv og korleis ein ynskjer å framstå for omverda? Det er jo påfallande mange profiloppdateringar om nydelige turar i romantiske omgivelsar, kvitvin på terrassen, gourmetmåltid med gode vener etc. Facebook er jo trass i alt ganske offentlig og til og med våre besteforeldre har jo etter kvart fått ein facebookprofil. Større problem lufter ein kanskje heller på anonyme chatterom eller liknande?

    Leste for øvrig at mange no har gått over til å vere masse meir selektiv med kven dei tillater som vener, unfriender "uønska element" og bruker fb på ein annan og meir gjevande måte. For eksempel til å halde kontakt med gode vener på eit meir personlig plan enn det du legg ut med ein ukritisk facebookprofil.

    SvarSlett